Odd Børretzen (1926–2012) var forfatter, illustratør og oversetter. Han var også kjent som humorist og framførte egne tekster til musikk. Lun humor og ironi preger tekstene hans. Kåseriet "Epilog" er hentet fra Min barndoms verden (1997).
Den gangen jeg levde i min barndoms verden, trodde jeg at Verden var ganske liten.
Den gangen trodde jeg at Verden besto av min verden, Etiopia, Amerika (hvor vi fikk julekort fra), Afrika (hvor flyveren Willy holdt til), byen (Oslo) og Vestlandet. Og jeg trodde at alle disse stedene lå forholdsvis nær hverandre.
Senere, da jeg ikke lenger bodde i min barndoms verden, forsto jeg at Verden var meget stor. Verden er jo blitt mindre etter hvert, men før, da jeg var barn og min bestemor levde, var verden uendelig stor.
Jeg skal forsøke å forklare hvor stor Verden egentlig var den gangen:
Min bestemor (på morssiden) hadde aldri sett en neger. Men hun hadde sett bilder av en, nemlig et bilde i Allers Familie-Journal av Samuel ”Evil” Jackson. Han var neger og myrdet fire mennesker i Winconsin og ble henrettet i St. Quentin i 1921. Bildet var i svart/hvitt.
Sett en neger? Jeg tror ikke noen gang hun så en svenske.
Min bestemor bodde i Øvre Sirdal i Vest-Agder. Og som jeg har fortalt før, så kom hun en jul på besøk, og så vidt jeg husker, ble hun hos oss på Grorud hele vinteren og kanskje neste sommer.
Da hun kom, hadde hun først gått, på sine bein, tre mil fra Ådneram til Tonstad. Der overnattet hun hos sin søster, som bodde der. Neste dag tok hun en liten, vedfyrt dampbåt over Sirdalsvatnet til Moi. Derfra reiste hun med tog til Flekkefjord, hvor hun overnattet hos en annen søster som var gift med postmesteren i Flekkefjord. Tredje dagen tok hun kystruta, Stavangerske Damskibsselskaps ”Gansfjorden”, til Oslo. Det tok to døgn. Hun hadde altså reist i fire døgn for å komme fra Øvre Sirdal til Grorud. Det er klart at verden var stor.
Vi møtte henne på Akershusbrygga. Da hun kom, hadde hun en fotsid, svart kjole med slåtte knapper hele veien ned fra halsen. Til hverdags gikk hun med tresko, men på reise hadde hun svarte sko. Hun hadde koffert og en brun pakke.
Mens vi ventet på bussen til Grorud drakk vi kaffe på Kaffistova på Stortorvet, i andre etasje over Christiania Bank og Kreditkasse. Der satt vi ved vinduet og så ned på torvet. Det var altså like før jul, og det gikk en masse mennesker på kryss og tvers over plassen der nede. De hadde svarte vinterklær. Sett ovenfra liknet de på hverandre. Da vi hadde sittet der ganske lenge, kanskje nesten en time, sa min bestemor:
”Ka bale di itte?”
Det betyr jo, som vi vet, ”hva er det de maser etter?”
Jeg trodde den gangen, og det tror jeg ennå, at min bestemor trodde at det hun så nede på Stortorvet, var de samme menneskene hele tiden. At hun trodde at på Stortorvet i Oslo før jul, og kanskje ellers også, gikk en stor mengde mennesker fram og tilbake, fra Domkjerka over til Glasmagasinet, videre til brannstasjonen, derfra kanskje over til Grændsens Skotøimagazin, tilbake til Domkjerka, over til Glasmagasinet og så videre. Hele dagen. Kanskje hver dag? Jeg mener; hva visste hun om oslofolk? Etter en time på Kaffistova hadde hun all mulig grunn til å tro at de var gærne. I hvert fall et ganske stort antall av dem.
Min bestemor hadde altså aldri sett en neger, og sannsynligvis aldri sett en svenske (hvis det ikke tilfeldigvis gikk en svenske over Stortorvet den dagen, men fra så stor høyde var det ikke mulig å avgjøre det). Men hun hatet svensker fordi hennes yngste bror, Jørn, ble stukket med kniv av en svenske på en bar i Detroit i 1918. (Senere viste det seg at han ikke var svensk, men tysk, men han hadde visstnok svensk mor. Eller var det far?)
Min bestemor var ganske liten av vekst. En liten dame i svart fotsid kjole med knapper hele veien. Hun så eksotisk ut, selv om jeg ikke syntes det den gangen. Eksotisk som en innfødt. Hun var meget snill mot oss barn. Hun stekte rislapper og sa: ”No må de vera gilde, bodn, og ete dokke mette.”
Min bestemor visste altså at negre drepte folk i Amerika, at svensker stakk med kniv og at oslofolk var gærne. Dertil, kom det fram, mislikte hun katolikker, tyskere, jøder og utlendinger. Hun regnet dem som ukristelige (hun var sterkt troende), umoralske, upålitelige og, altså, gærne. Dertil henfalne til drikk, for hva skulle de ellers på den baren i Detroit?
Min vesle mormor var rasist. Hun var snill. Hun hadde sett nissen flere ganger i kveldsmørket utenfor kjøkkenglaset. Vi var hjemme hos henne i hvert fall én sommerferie, og hun viste meg stedet hvor nissen hadde stått. ”Der sto han og glåbte. Ein liden tasse.”
Hun var, naturligvis, rasist, og jeg var meget glad i henne. Jeg kjenner flere rasister som jeg setter pris på. Vi har to stripete katter hjemme i Tønsberg, den ene mer rasistisk enn den andre. De hater ikke bare alle andre slags dyr, de hater hverandre også. Bortsett fra seksuallivet (da biter de hverandre i nakken og skriker lydløst av brunst og gledesløs lidenskap) består deres sosiale liv av at de freser til hverandre når de passerer hverandre i døråpningen.
Hun, min bestemor, var rasist, men det var ikke så farlig, for hun møtte jo ingen svensker og ingen negre og ingen katolikker fordi verden var så stor. De visste ikke hva hun mente om dem, og hva de mente om henne, er ikke godt å si. Hun var redd for svensker, negre og kinesere, og det er ikke mye å si på det, for hva visste hun om kinesere?
Når man tenker på hvor langt det var, den gangen, fra Øvre Sirdal til Grorud, hvor langt var det ikke da til Kina?
Redd kinesere? Hun var redd stavangerfolk, min mormor, mens hun levde.
Hun er død nå, for mange år siden.