Konsonanten [m] oppstår når vi lukker munnen og sender all lufta ut gjennom nesa. Konsonanten [k] lager vi ved å stenge for luftstrømmen langt bak i ganen, og så plutselig slippe ut lufta med ganske sterkt trykk. Vi bruker leppene til å forme konsonanten [p], mens tunge og tenner er med på å forme [t]- og [s]-lyden.

Konsonanter kan være stemte eller ustemte. [b], [d] og [g] er eksempler på stemte konsonanter, mens [p], [t] og [k] er ustemte. Når vi uttaler en stemt konsonant, vibrerer stemmebåndene; det gjør de ikke når konsonanten er ustemt.

Måten konsonantene uttales på, gjør det ofte mulig å bestemme hvor i landet en person kommer fra. Det gjelder blant annet

• l-lyden i ord som sol, fæl
  (tjukk l eller tynn l)
• r-lyden
  (rulle-r eller skarre-r)
• uttalen av p, t og k i ord som håpe, gate, sak
  (harde eller bløte konsonanter)
  
• uttalen av nn og dd i ord som mann, hadde
  (med eller uten palatalisering)