1970-tallet er et tiår preget av et sterkt politisk engasjement og politisk radikalisering. Ei rekke forfattere sto fram som forkjempere for marxist-leninismen. Dette preget også litteraturen. 100 år etter den kritiske realismens gjennombrudd fikk vi nok en gang en litteratur som ønsket å sette problemer under debatt. Denne gangen var det arbeiderklassen og kvinners posisjon i samfunnet som blei motiv og tema i forfatterskapene til forfattere som Dag Solstad (1941–), Bjørg Vik (1935–), Toril Brekke (1949–) og Kjartan Fløgstad (1944–).

Dag Solstad er i dette tiåret en toneangivende representant for sosialrealismen, og i romanen Arild Asnes (1971) blir leseren med på en ung intellektuell manns oppgjør med si egen samtid og sitt eget liv. Arild Asnes finner seg selv idet han melder seg inn i det politisk radikale partiet AKP (m-l) og deltar i kampen for arbeidernes rettigheter. Arild Asnes er et typisk eksempel på sosialrealistisk litteratur, en litteratur sterkt preget av politisk engasjement – og med et tydelig budskap.

Kvinnekamp

Som Camilla Collett gjorde litt over hundre år før dem, ønsket forfatterne Bjørg Vik og Toril Brekke å vise hvor nært knyttet kvinners intimsfære er til maktforhold i samfunnet forøvrig. Mens Sofie i Colletts roman Amtmandens Døttre (1854–55) ikke får velge sin egen ektefelle, synliggjorde disse sosialrealistiske forfatterne at mange kvinner fremdeles lever i undertrykkende forhold. Kvinnene lever i ekteskap der de i liten grad kan bestemme over egen kropp og egen seksualitet eller gjøre selvstendige valg i forbindelse med yrke og familie.

En slik "kjøkkenbenkrealisme" finner vi også igjen i 2000-tallets litteratur. Forfattere som Olaug Nilsen (1977–) og Trude Marstein (1973–) tar for seg kvinners handlingsrom og muligheter til å sjonglere med familieliv og et aktivt yrkesliv.

Temaet i Anja Breiens film Hustruer (1974) var kvinnefrigjøring. Filmen handler om tre gifte kvinner som forlater mann og barn i tre døgn og går på rangel. Se gjerne en smakebit av filmen:

I ettertid har denne litteraturen fått en del kritikk, en kritikk som til tider også har vært rettet mot den kritiske realismen. Forfatteren Knut Hamsun (1859–1952) tok i si tid et oppgjør med dem som hevdet at litteraturen skulle sette problemer under debatt. Han mente at menneskene de skreiv om, var typer, ikke individer. Ideene og samfunnsengasjementet overskygget nettopp dette at man i litteraturen kan skildre individer, i all sin kompleksitet.

Denne kritikken blei nok en gang rettet mot 1970-tallets forfattere. Kritikere mente at litteraturens budskap overskygget den litterære kvaliteten.

Forfatterne på 1970-tallet skreiv ofte på radikalt bokmål og brukte dialekt i tekstene sine. De skildret arbeidermiljøer med sterkt engasjement og med realismens virkemidler.

Samtidig finnes det også i denne litteraturen eksempler på leik med språk og virkemidler. Mange av 70-tallets romaner bruker dokumentariske innslag for å skape realisme. Denne forma for sjangerblanding er et modernistisk og postmodernistisk trekk, som på mange måter peker ut over en streng realistisk estetikk.

Mens sosialrealistisk litteratur dominerte på 1970-tallet, begynte Kjartan Fløgstad (1944–) allerede da å leike med den latinamerikanskinspirerte magiske realismen. Dette er en måte å skrive fortellinger på der forfatteren blander det fantastiske og det realistiske. Leseren inviteres til å oppfatte tekstens verden som "virkelig", men mange av elementene i teksten overskrider hva som er mulig i den reelle verden.

I romanen Dalen Portland (1977), som i motiv og tema har mange fellestrekk med den politisk radikale sosialrealismen, møter vi sjømannen Rasmus Høysand. Han er på mange måter en slags eventyrfigur, proppfull av magiske og fantastiske fortellinger – både sanne og oppdikta. Slik sett har han mye felles med de karakterene vi møter i en av Fløgstads nyeste romaner, Nordaustpassasjen, som blei utgitt i 2012.