I foredraget ”Tungetale fra Parnasset” tok Arnulf Øverland et oppgjør med det modernistiske formspråket.
Modernismens gjennombrudd i norsk litteratur i etterkrigs- årene provoserte en etablert forfatter som Arnulf Øverland (1889–1968). Øverland mente at det var nødvendig å sette ord på erfaringene fra krigsårene, men ikke i form av oppstykkede, fragmenterte dikt i fri form. Det var ikke lyrikk, ifølge Øverland. I foredraget ”Tungetale fra Parnasset” tok han et oppgjør med det modernistiske formspråket: ”Et desperat menneske skriker, men skriket er ikke noe dikt”.
Se intervju med Arnulf Øverlani 1961:
Øverland hadde selv vært aktiv motstandsmann under krigen til han i 1941 ble arrestert og internert i en av nazistenes konsentrasjonsleire. Han nøt enorm respekt i det norske samfunnet, og hans skepsis bidro derfor til at modernismen fikk en trang fødsel i Norge.
Oppgave
Arnulf Øverland om modernismen
- Hva ville Øverland selv oppnå med diktningen sin da han begynte å skrive? Hva slags forhold til publikum ønsket han?
- Hvorfor er han kritisk til modernismens brudd med lyrikksjangerens krav til rim og rytme?
- Hva mer enn en gjennomarbeidet form er det modernistiske dikt mangler, etter hans oppfatning?
- Hva betyr egentlig tittelen på foredraget til Øverland, "Tungetale fra Parnasset"? Slå opp i Bokmåls- og nynorskordboka, der finner du både tungetale og parnass forklart. Hvordan sammenfatter denne tittelen holdningen hans til modernistisk diktning?
- Må et dikt ha en entydig mening og være fullt ut forståelig for å kunne gi leseren noe? Hva synes du? Underbygg svaret ditt med to-tre eksempler.