Mange av novellene i Dekameronen er erotiske fortellinger. Den humoristiske tilnærminga til seksuelle aktiviteter kan virke overraskende på oss i dag, siden vi ofte forbinder middelalderen, og da spesielt klosterlivet, med en asketisk livsførsel.

Boccaccio er kritisk til kirkemakta, og i flere av novellene harselerer han med både abbeder, munker og nonner. Fortellingene er skrevet på italiensk, språket som blei anvendt av kjøpmannsborgerskapet. Her legges det vekt på individuell frihet, og kvinners og menns seksualitet likestilles.

I NRK-programmet Bok i P2 kommenterer idéhistorikeren Trond Berg Eriksen og den katolske pateren Arnfinn Haram ei av de hundre fortellingene i Dekameronen.

1. Hva kjennetegner humoren i Dekameronen?
2. Hvordan kommer dette til uttrykk i fortellinga om Isabetta?
3. På hvilken måte kan historia om Isabetta oppfattes som en kritikk av kirkemakta?
4. I hvilken grad er det riktig å omtale Dekameronen som «folkelitteratur»?
5. Hvilke forbilder hadde Boccaccio da han skreiv Dekameronen?
6. Hvilken kjent forfatter har i ettertid latt seg inspirere av Dekameronen?
7. Hvordan forklarer Berg Eriksen forholdet mellom det sakrale og det erotiske, og mellom det mannlige og det kvinnelige, i middelalderlitteraturen?