Med omsorgssvikt forstår vi at foreldre eller de som har omsorgen for barnet, påfører det fysisk eller psykisk skade eller forsømmer det så alvorlig at barnets fysiske eller psykiske helse og utvikling er i fare. (Kempe 1979, Killén 2004, Lundén 2004).
Omsorg for barn kan ikke forstås løsrevet fra barnas forutsetninger og omsorgsbehov. Omsorgssvikt må ses i sammenheng med kultur, tid og etnisitet. Det betyr at vi må ta i betraktning hvor og hvilken kultur barnet kommer fra. I noen kulturer lever familiene annerledes enn i vår. Det gjelder oppdragelse og hvilket syn de har på barn. For eksempel kan synet på gutter og jenter være forskjellig fra en kultur til en annen. Det kan være en utfordring for oss i Norge, siden vi er vant med å likestille kjønn.
På samme måte er synet på omsorgsbehov forskjellig alt etter hvor man kommer fra. For eksempel vil en totalitær styreform ha andre verdier enn det vi kjenner til. Det er store forskjeller på ulike lands kultur og styreform når det gjelder hva de ser på som god omsorg. I Norge er det foreldrenes plikt og rett å gi omsorg til og stå for oppdragelse av barn. Med barn menes personer under 18 år.
Forståelsen for at begrepene omsorg og omsorgssvikt kan ha ulik betydning i ulike kulturer, må likevel aldri være et hinder for å gripe inn dersom et barn lider.
Å definere hva omsorgssvikt er, kan være vanskelig. Det er stor variasjon i omfang av barn som utsettes for omsorgssvikt i ulike undersøkelser. Alt etter hvilken definisjon man velger å bruke, viser tall fra Sverige mellom 4 og 25 prosent av barna utsettes for omsorgssvikt (Lundén 2004).
Vi må gå ut fra at det er store mørketall. Begrepet omsorgssvikt dekker mer enn mangel på omsorg. Det omfatter også mishandling og seksuelle overgrep. Omsorgssvikt deles inn i fire grupper:
- fysiske overgrep
- vanskjøtsel
- psykiske overgrep
- seksuelle overgrep