Kjønnslemlestelse

Kjønnslemlestelse har alvorlige medisinske konsekvenser. Av akutte komplikasjoner forekommer blant annet blødninger, smerter og infeksjoner. I tillegg kommer en rekke senkomplikasjoner, som vedvarende smerter og blødninger, kroniske infeksjoner, traumer og problemer i seksuallivet. Kjønnslemlestelse gir også økt risiko for fødselskomplikasjoner.

Kvinnelig omskjæring oppstod før kristendommen og islam var etablerte religioner. Man antar at cirka 130 millioner kvinner i 37 land, hovedsakelig i Afrika, er omskåret, og at omtrent 2 millioner jentebarn hvert år risikerer kjønnslemlestelse. I Djibouti, Eritrea, Etiopia, Mali, Sierra Leone, Somalia og Sudan er over 80 prosent av den kvinnelige befolkningen omskåret. I mange av landene hvor kjønnslemlestelse er utbredt, er islam den dominerende religionen. Samtidig er det viktig å være klar over at kvinnelig omskjæring også forekommer i andre religioner og blant ikke-religiøse, og at en rekke muslimske land ikke praktiserer omskjæring. Alderen på jenter som blir utsatt for kjønnslemlestelse, varierer betydelig mellom ulike folkegrupper og mellom ulike regioner, fra nyfødte til voksne. Kvinnelig omskjæring er en rituell handling som ofte blir utført med tanke på jentas beste. Begrunnelsene for praksisen er flere og knytter seg gjerne til tradisjon, kultur, religion og bestemte forståelser av kvinnelighet, skjønnhet, renhet og hva som er godt og moralsk høyverdig.

Internasjonal migrasjon har gjort kjønnslemlestelse til et tema i norsk offentlighet som ansatte både i helsevesenet, barnehager, skoler, skolefritidsordninger, barnevernet og politiet må ta stilling til og ha kunnskap om. Det finnes ingen eksakte tall på hvor mange kvinner og jenter bosatt i Norge som har vært utsatt for omskjæring, eller hvor mange jenter som står i fare for å bli omskåret. Ut ifra beregninger som bygger på hvilke innvandrergrupper som bor i Norge, og forekomsten av kjønnslemlestelse i opphavslandene, anslås det likevel at det bor omtrent 1 000 omskårne kvinner i Norge i dag. Somaliere utgjør i denne sammenhengen en sentral gruppe, og i mange tilfeller er det her snakk om omfattende former for omskjæring. Holdningene til omskjæring blant personer i Norge som har innvandret fra områder og kulturer hvor praksisen er utbredt, varierer.

I Norge er kjønnslemlestelse forbudt ved lov, og både utførelse og medvirkning til utførelse kan gi grunnlag for straff. Også kjønnslemlestelse som foregår utenfor Norge, er straffbart når det utføres på noen som har fast opphold i Norge. Helsepersonell, yrkesutøvere og ansatte i barnehager, skoler og skolefritidsordninger, helse- og sosialtjenesten, trossamfunn og forstandere og religiøse ledere i trossamfunn har i henhold til kjønnslemlestelseslovens paragraf 2 plikt til å forsøke å avverge kjønnslemlestelse. I slike tilfeller skal det være snakk om en begrunnet mistanke, men det er ikke krav til konkret, sikker kunnskap om et planlagt inngrep. I noen tilfeller vil en slik plikt innebære at man må snakke med foreldrene, mens det i andre tilfeller kan være aktuelt å melde fra til politiet. Hvis omskjæringen har funnet sted og helsepersonell sier at det er nødvendig med medisinsk oppfølging, har man plikt til å melde fra til barnevernet dersom det er nødvendig for å sikre at jenta får behandling.

I Norge har det de senere årene vært flere diskusjoner om hvordan kjønnslemlestelse best kan forebygges. Mens det er generell enighet om viktigheten av informasjon og opplysning i de berørte miljøene, er obligatorisk underlivssjekk et av de mer omstridte forslagene. For øvrig viser erfaring at det på dette feltet er viktig med en åpen, spørrende og lyttende dialog. En ny undersøkelse kan tyde på at det blant somaliske familier bosatt i Norge har utviklet seg en skepsis til omskjæring. Denne skepsisen har flere begrunnelser, som egne erfaringer med kjønnslemlestelse, opplysninger om skadeomfang, kunnskap om at det ikke er en religiøs forskrift, utdanning og kunnskap om norsk lov.

Ifølge Helsetilsynets veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring (2000) kan det være aktuelt å vurdere risikoen for omskjæring før en ferie, særlig hvis jenta skal sendes ut av landet, og hvis jenta virker engstelig. I den samme veilederen vises det også til noen forhold som kan gi grunn til å vurdere om en jente har gått gjennom omskjæring: at hun har vært borte fra skolen eller barnehagen en tid, særlig hvis hun har vært på ferie i utlandet, at hun virker påfallende lei seg, at hun plutselig har blitt sjenert eller mer sjenert enn før, at hun har fått problemer med å gå eller andre bevegelsesproblemer, at hun ikke vil delta i gymnastikktimer eller sykle slik hun har gjort før, at hun nylig har fått problemer med vannlating, eller at hun nylig har fått magesmerter.