Omsorg er en del av innholdet i barnehagen og skolen og blir tradisjonelt koblet til den sosiale og emosjonelle utviklingen. I skolen har omsorg vært knyttet til å ivareta elevenes utvikling, og i barnehagen har det vært en sentral del av innholdet i hverdagen. Omsorgsbegrepet brukes ulikt. Som barne- og ungdomsarbeider blir du en profesjonell omsorgsgiver.

Både voksne og barn forventer at du kan ta ansvar og se hvilke behov barn og unge har for omsorg. Du har kompetanse på området i kraft av stillingingen din som fagarbeider, og du skal la deg berøre og bevege av barnets situasjon og opplevelse. Det betyr at du må være i stand til å bedømme og reflektere over hva som er til beste for barn og unge. Disse vurderingene gjør du sammen med kollegaene dine på arbeidsplassen, men det er viktig at du har et bevisst forhold til dine egne holdninger og verdier.

Omsorgsarbeid har utviklet seg fra å være en oppgave for familien til å bli en oppgave det offentlige har tatt på seg i større grad. Historisk sett var det familiens oppgave å ta vare på de nærmeste.

Norge er et flerkulturelt samfunn, og her møter du barn og unge som har ulike erfaringer og ulikt verdigrunnlag når det gjelder omsorg. Det vi i Norge legger i god omsorg, trenger ikke være det samme som i andre kulturer. Som yrkesutøver følger du norske lover og forståelser av hva god omsorg er. Det er ulike oppfatninger av hva god omsorg er, og det må vi respektere så lenge det gjøres ut fra tanken om barnets beste. Samtidig må du huske at du ikke kan godta ting som ikke er tillatt etter norsk lov, selv om foreldre argumenterer med at det er til barnets beste. Det er for eksempel ikke lov å slå barn, selv om noen hevder at de gjør det for barnets beste.

Barne- og ungdomsarbeideren skal møte barn og unge på en måte som gir trygghet og tillit i forholdet. Hvordan vi møter mennesker, er vesentlig i utøvelsen av omsorg. Måten vi møter andre mennesker på, sier noe om hvilket menneskesyn vi har, og hvordan vi tenker at mennesker skal ha det. Det gjenspeiler igjen vår egen oppvekst og hvordan vi selv har opplevd omsorg.

Som tidligere nevnt har vi et ansvar for det som er nedfelt i lovverket, og vi må ha et bevisst forhold til hvordan vi selv utøver omsorg, og hva vi legger i begrepet.

Når barn og unge opplever at du kommuniserer og handler på en slik måte at de føler seg ivaretatt og sett, vil de oppleve at du gir trygghet og omsorg. Når de ser at du kan ta imot omsorg fra andre når du trenger det, viser du at alle har behov for og rett til nærhet og hjelp.

BUA-rollen er en voksenrolle, og overfor barna er det alltid de voksne som har det største ansvaret for å gi omsorg og være oppmerksomme på det barnet trenger. Det betyr at forholdet mellom voksen og barn ikke er likestilt, og at voksne står i fare for å bestemme hva som er best for barnet, uten å sjekke det med barnet først.

Som voksne skal vi være oppmerksomme på denne faren og tenke over at vi faktisk er i en maktposisjon i forhold til barnet. Hvis vi greier å være oss bevisst dette og bruke den makten som ligger i relasjonen mellom voksne og barn, på en god måte, bidrar vi til å skape utvikling og vekst hos barnet.

Vi har et etisk ansvar overfor både barn, unge og voksne. Det betyr at vi må ta ansvar i de situasjonene vi er i til enhver tid, og handle ut fra det vi mener er omsorgsfullt og etisk forsvarlig. Når en situasjon oppstår, må vi som regel handle raskt og intuitivt. Da er det viktig at du har arbeidet med egne holdninger og verdier slik at du kan begrunne valget og handlingen du gjorde i situasjonen. Holdningene og verdiene du har, er selve grunnlaget for hvordan du handler i ulike situasjoner. De refleksjonene du gjør rundt forskjellige handlingsalternativ, er med på å utvikle din egen profesjonelle forståelse av og dine egne holdninger til faget.