Det er viktig at barnehagen og skolen er godt forberedt når barn med autismediagnoser skal begynne. Mange av disse barna har ikke en helt presis diagnose når den første barnehagedagen kommer, og det er kanskje først når barnet kommer sammen med andre på samme alder, at man blir klar over at det er behov for ekstra tilrettelegging.
Alle barn er ulike
Det er viktig å huske på at også barn med funksjonsnedsettelser, for eksempel autisme, er forskjellige. Personell i barnehage og skole kan gi avgjørende hjelp til foreldrene gjennom observasjoner og tilbakemeldinger om behov for tilrettelegging.
Foreldre og andre pårørende lærer seg å forstå barnet sitt og tenker kanskje ikke over at barnet ikke kan snakke og kommunisere som andre barn – hjemme går det jo ganske greit! I barnehagen vil man se at her er et barn som ikke så lett forstår andre, eller som ikke gjør seg skikkelig forstått. Da må man slå alarm.
Liker ikke nye ting
Barn med diagnoser innenfor autismespekteret liker ofte ikke forandringer. Å begynne i barnehage etter å ha vært hjemme sammen med en voksen som barnet kjenner godt, er derfor en stor og krevende omstilling for mange. På samme måte er det en stor forandring å slutte i barnehagen og begynne på skolen. Overgangene må planlegges godt og tas skrittvis. I praksis betyr det at også de voksne må forberede seg i god tid – både de som er hjemme hos barnet, og de som skal ta imot i barnehagen eller på skolen.
For de fleste barn med en autismediagnose vil det være viktig at de blir kjent med rommene de skal være i, før de begynner, og at de får et rom som er deres eget.
Enda viktigere er det at de på forhånd vet hvilke voksne de skal være sammen med i barnehagen eller på skolen. Ny voksenkontakt kan være vanskelig og må forberedes.
«Nå orker jeg ikke flere damer!» sa førsteklassingen en dag i februar. Foreldrene hadde merket frustrasjonen, men var litt overrasket likevel. Gutten hadde hatt en fantastisk første høst på skolen. Overgangen fra barnehagen hadde gått fint, klassen var ikke skummel, og språket, som foreldrene fryktet aldri ville komme, utviklet seg fra dag til dag. Etter jul fikk familien beskjed om at guttens primærkontakt hadde blitt gravid, og hun ble mye sykemeldt. Vikarene var både greie og flinke – men de var stadig nye, og de gjorde små og større endringer i de rutinene og avtalene gutten og hans første assistent hadde laget hele høsten. Tiden mellom jul og påske gikk tyngre og tyngre – og til slutt mente barnet at han i grunnen hadde gått nok på skole nå, heretter ble han hjemme!
I dette tilfellet skjønte skolen problemet da foreldrene tok opp saken, og de klarte å legge om timeplanene slik at to av de assistentene som kjente gutten best, fikk hovedansvaret etter påske. Antallet vikarer ble kuttet kraftig ned, og de laget tydeligere regler – ikke for skolegutten, men for de voksne. Etter påske visste alle som skulle jobbe med gutten, hvordan de skulle ta imot han om morgenen, hvor klærne skulle ligge, hvor sekken skulle stå, når datamaskinen skulle brukes og ikke. Dagene ble igjen forutsigbare, og gutten godtok å gå på skolen – han hadde det jo kjekt der! Fra neste skoleår ble det gjort en viktig endring: I stedet for én primærkontakt som hadde veldig mange timer med denne gutten, var det en gruppe på tre som delte på oppgavene. Når sykemeldinger, permisjoner og andre avbrudd kom utover i skoleåret, var likevel alltid minst én av de tre på skolen, og det ble ikke så slitsomt at det av og til måtte hentes inn også flere vikarer – den trygge grunnmuren sto hele skoleåret.
En god skole- og barnehagehverdag
Forutsigbarhet er kanskje det viktigste stikkordet for behovene til barn med diagnose innenfor autismespekteret. Det gjelder for så vidt også for barn med andre funksjonshemninger. For et barn som opplever verden rundt seg som kaos, er det ekstra viktig at det lages strukturer, systemer og rutiner som er like og gjenkjennelige fra dag til dag.
Hjemme er det som regel ganske like dager, selv om de fleste familier ikke lager planer for det. I skole eller barnehage er man nødt til å være bevisst på dette og legge til rette for at barna skal bli trygge.
- Måltidene må følge de samme reglene hver dag: Hvor skal vi sitte? Skal vi smøre mat eller ta med matpakke? Hvilke rutiner har vi for håndvask før vi skal spise? Hvilke regler har vi for hvordan vi oppfører oss ved bordet?
- Toalettbesøk må også planlegges. Ikke alle barn med autismediagnose skjønner hvordan kroppen fungerer, og de må derfor ha hjelp for å lære å kjenne igjen de signalene kroppen gir. I lengre perioder enn for andre barn kan det være nødvendig å sette opp toalettbesøk til faste tidspunkter. De som skal følge barnet, må vite hva slags oppgaver som skal løses i forbindelse med på- og avkledning, og de må gjøre det likt hver dag.
- For de fleste barn med denne diagnosen vil det være trygt og fornuftig å ha noe tid alene sammen med en voksen hver dag. Mye aktivitet kan skje i små grupper og etter hvert kanskje inne i klasserom eller store grupper, men for eksempel bør starten på dagen skje i rolige former med få andre til stede. Slik sørger man for at barnet får en god og myk start på dagen.
- Husk at de dagene som andre barn gleder seg til – som 17. mai, juleverksted, karneval, skoleturer, foreldrekaffe – kan bli slitsomme og kaotiske dager for autistbarnet. De vanlige reglene og rutinene blir snudd om på, lærere bytter plass, andre voksne kommer inn i klasse- eller grupperommet, maten er annerledes, og lydene er ofte nye og høyere. Autistbarnet må få anledning til å trekke seg tilbake fra alt dette kaoset hvis det blir for mye. I tillegg hjelper det selvsagt å ha forberedt seg godt.
Dagsplaner
Dagsplaner er et godt verktøy for de autistiske barna. Mange aktiviteter på dagsplanen vil være like fra dag til dag, men når barnet har blitt vant til rutinene og reglene, kan det godt gå bra å gjøre noen endringer også.
Det er viktig at man vurderer fra barn til barn hvor detaljerte dagsplanene må være. For noen barn må kanskje aktivitetene deles opp i flere handlingskjeder. «Utelek» kan være et ord på dagsplanen, men det er en aktivitet som inneholder veldig mange oppgaver: å gå ut der klærne henger, å ta av innesko, å kle på uteklær i en logisk rekkefølge, å vente på den voksne, å åpne utgangsdøren, å finne andre å leke med, å bli enig om hvilken lek man skal leke, og så videre.
Barn som klarer å lære seg ukedagene, vil kunne vite at hver mandag lager vi mat, hver tirsdag går vi tur, hver onsdag trener vi i gymsalen, og så videre. Dagsplanene viser at dagen starter og avsluttes på samme måte hver dag, men det er forskjell på de ulike dagene underveis.
Overgangen fra en årstid til en annen, er tøffe for mange. Når man endelig har lært seg hvilken rekkefølge klærne skal tas på – truse, trøye, stillongs, genser, sokker, bukse og så uteklær – så sier de voksne at det har blitt så varmt i været at den stillongsen kan ligge igjen i skapet, og at lua ikke trenger å være med på skolen engang! Det er da ikke rart at man kan bli forvirret av sånt? Raske skifter i været er ekstra vanskelig, men det går an å forberede seg på at for eksempel våren kan komme brått, og da må alle godta å ta av de varme vinterklærne. Det er viktig for de voksne rundt å forstå at autistbarn vil protestere på alle endringer. Det beste vil alltid være å ha tingene slik de alltid har vært.
Bilder er bedre enn ord
Barn med en autismediagnose forstår ofte bilder og tegninger bedre enn de forstår ord og forklaringer. Dagsplanene bør derfor ha bilder eller symboler for de forskjellige aktivitetene – også når barnet har begynt på skolen.
Det vil variere fra barn til barn hvor godt de husker innholdet i dagsplanen. For noen er det kanskje nødvendig å repetere mange ganger hver dag. For andre kan det være en hjelp i at det er et bilde eller kort som fysisk hentes fra dagsplanen og tas med dit aktiviteten skal skje, som for eksempel på toalettet, i garderoben, i gymsalen eller på grupperommet. Handlingskjedene som skal vise riktig rekkefølge på en aktivitet, bør også vise symboler, bilder eller tegninger.
Det er gode dataprogrammer som kan hjelpe med dette, og om man ikke har en datamaskin tilgjengelig, kan gule Post-it-lapper med strekmennesker også fungere.
Forsterkninger
Å lære å løse oppgaver krever mye trening og tålmodighet. Av og til vil det være belønning god nok at oppgaven lar seg løse, men ofte er ikke det tilstrekkelig.
For hvert barn må man da finne fram til hva som kan fungere som belønning, og lage seg et lite lager av slike «forsterkere». Kanskje kan man spille et spill når treningen er over? Kanskje skal det være lov med noen få minutter med selvstimulering, som for eksempel lek med pinner eller blyanter? Kanskje kan det være en non-stop som er forsterkningen?
Barna med autisme lærer av å gjøre ting riktig. De vil løse en oppgave andre gang slik de gjorde det første gang, og de vil som oftest ikke kunne korrigere seg selv hvis den første gangen var feil: Var det feil første gang, vil de gjerne fortsette å gjøre feil om og om igjen. Å forandre på innlært adferd er mye vanskeligere enn å lære for første gang – så det er viktig at en får det sånn brukbart til på første forsøk!
Kontakt med hjemmet
Kontakten mellom skolen eller barnehagen og hjemmet er helt avgjørende for at problemer blir løst. Barn med autismediagnoser er ikke alltid i stand til å fortelle hvordan de har det, og da er det de voksne rundt dem som må observere og gi beskjed.
Å øve
Barna med autistmediagnose må på samme måte som andre barn med funksjonsnedsettelser trene, trene og trene. Oppgaver som andre barn lærer uten at de selv og omgivelsene tenker over det, må brytes ned i sine enkelte deler og terpes på om og om igjen. De voksne må være tålmodige, og barnet må få en følelse av at det er vits i å øve.
Fagarbeideren viktig
Barne- og ungdomsarbeidere vil være assistenter for barn med en autismediagnose. Det betyr at det er lærere, spesialpedagoger og skole- eller barnehageledere sammen med de pårørende som har ansvar for å utarbeide planer og mål for det enkelte barnet. Barne- og ungdomsarbeideren blir ofte den som skal gjennomføre mange av oppgavene som er satt opp i disse planene. Hvert barn har rett på en individuell plan (IP) som omhandler alle forhold som er viktige – både hjemme og på skolen eller i barnehagen. I barnehagen eller på skolen skal det i tillegg lages en individuell opplæringsplan (IOP) som det er viktig at alle som jobber med barnet, kjenner til. Barne- og ungdomsarbeideren bør få være med og komme med forslag til aktiviteter og målsettinger, for ofte er det han eller hun som kjenner barnet best.
Hvor kan du hente mer kunnskap?
Det er etter hvert skrevet mye om autisme og diagnoser innenfor autismespekteret. Autismeforeningen i Norge har gode hjemmesider med informasjon som oppdateres jevnlig og har linker til andre sider med mer informasjon. Autismeforeningen er på Facebook, og der legges det ut både faglige artikler og kommentarer til dagsaktuelle spørsmål som berører målgruppens hverdag.
Noen nyttige hjemmesider
Autismeforeningen i Norge: www.autismeforeningen.no
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon i Norge: www.ffo.no
