Da Romatraktaten ble vedtatt i 1957, valgte Norge å slutte seg til et løsere frihandelsforbund, EFTA, i 1960. Tidligere var det liten oppmerksomhet i Norge om en deltakelse i det europeiske fellesskapet, men dette endret seg raskt da Storbritannia og Danmark gikk inn for å bli medlem i 1963.
Landenes medlemskap ble likevel stoppet i første omgang av Frankrikes president, Charles de Gaulles vetorett. På Stortinget fantes det et klart flertall for norsk medlemskap gjennom hele 60-tallet. Våren 1962 vedtok Stortinget med overveldende flertall både å endre Grunnloven og å søke om medlemskap i EEC. Det samme skjedde i 1967.
EF-kampen i 1972
I juni 1970 vedtok et klart flertall på Stortinget å søke medlemskap i EF. Dette førte til splittelse i den borgerlige koalisjonsregjeringen, bestående av SP, KrF, Høyre og Venstre. Senterpartiet med Per Borten i spissen var sterkest imot norsk EF-medlemskap, og valgte å oppløse regjeringen. Ledelsen i Arbeiderpartiet derimot var klare EF-tilhengere, og statsminister fra 1971, Trygve Bratteli proklamerte foran folkeavstemmingen i 1972 at: «En A-velger er en ja-velger».
Folkeavstemning
Spørsmålet skulle avgjøres i en folkeavstemning etter at forhandlingsresultatet var ferdig i januar 1972.
Toppfolkene i nær sagt hele samfunnslivet oppfordret folk til å stemme ja.
Nei-siden sprang ut fra bonde- og fiskeriorganisasjoner, Senterpartiet, Sosialistisk Folkeparti, venstresiden i Arbeiderpartiet og deler av Venstre og Kristelig Folkeparti.
På Norgeshistorie.no: Norges nei til EF i 1972 kan du lese hva Dag Axel Kristoffersen skriver om EF-kampen. Om ja- og nei-siden skriver han følgende:
Debatten om medlemskap var skarp. Begge parter i debatten mente at konsekvensene for Norge ville bli katastrofale hvis den andre siden vant.
Ja-sidens argumenter
De som sa ja til medlemskap, hevdet at Norge ville bli isolert både politisk og økonomisk utenfor EF. For denne gruppen sto hele Norges tilknytning til den vestlige verden på spill. Dersom norsk økonomi skulle fortsette å vokse, måtte Norge være med der hvor de viktigste handelspartnerne, som Storbritannia og Vest-Tyskland, deltok. EFs målsetning om å skape varig fred i Europa var også en viktig begrunnelse på ja-siden.
Nei-sidens argumenter
Nei-siden mente at et norsk medlemskap ville føre til at de fleste norske bønder og fiskere måtte legge ned virksomheten, fordi de ville tape i konkurransen med billigere varer fra EF-landene. I tillegg hevdet de at Stortinget ville miste for mye makt til EF, noe de anså som en trussel mot Norges selvstendighet og demokrati. EFs fokus på marked og handel la også grunnlaget for at markeds- og kapitalkrefter fikk mer makt og innflytelse på bekostning av vanlige folk, mente EF-motstanderne.
NORGE – ET «ANNERLEDESLAND»?
Hvorfor sa folket nei?
Periferi mot sentrum
53,5 % stemte imot et norsk medlemskap. Fordelingen av ja- og nei-stemmer ga klare tendenser. På Østlandet rundt Oslofjorden og i enkelte industrikommuner fantes det et flertall for norsk medlemskap, mens det i distriktene var et overveldende flertall imot. Fiskere og bønder fryktet økt konkurranse, og var redd for å miste sine nasjonale støtteordninger. Mange var usikre på hvilke økonomiske fordeler man hadde i EF, og utsiktene til store oljeinntekter ga folket en følelse av økonomisk handlefrihet.
Selvråderetten
Nei-siden var sterkest i de områdene som tidligere var dominert av motkulturelle bevegelser. Den norske frihetstradisjonen hadde røtter tilbake til 1814 og nordmennenes kamp for selvstendighet. Mange på nei-siden hevdet at «det var langt til Brussel». Nasjonale og kulturelle verdier kan ha vært utslagsgivende for mange, og samlet i slagordet: «Forsvar av selvråderetten».
Radikalt folkeopprør
Et annet viktig trekk er at avstemningen kom i en fase hvor troen på industri og økonomisk vekst ble utfordret av verdier og holdninger som så farene ved forbrukssamfunnet, sentralisering, med vekt på ressursvern og miljøvern. Langt på vei var kampen mot norsk medlemskap et ungdomsopprør, siden 2/3-deler av alle ungdommer under 25 år stemte nei.
Nei-siden utgjorde en antikapitalistisk koalisjon mellom arbeidere, bønder, fiskere og radikale intellektuelle. Derfor kan resultatet av folkeavstemningen sees på som en folkelig protest mot den etablerte makteliten og autoritetene i samfunnet.
Virkninger av EF-striden i 1972
Debatten om norsk medlemskap i det europeiske felleskapet bidro til to oppløste regjeringer. Per Bortens borgerlige regjering sprakk på grunn av indre uenighet om EF i 1971. APs statsminister Trygve Bratteli valgte å gå som en direkte konsekvens av resultatet av avstemningen i 1972.
Store deler av de etablerte politiske skillelinjene i Norge ble også forandret gjennom EF-kampen. Venstre opplevde at ja-velgere i partiet brøt ut og stiftet Det Liberale Folkeparti i 1973.
På venstresiden mistet Arbeiderpartiet velgere, som følge av lederskapets oppfordring til medlemskap. En del av dem gikk sammen med deler av SF og NKP inn i Sosialistisk Venstreparti (SV), som ble dannet i 1975.
På lengre sikt ble den tradisjonelle forbindelsen mellom parti og sosial tilhørighet mindre framtredende. De ideologiske aspektene blant velgerne ble delvis erstattet av partienes syn i enkeltsaker, der miljø, synet på EU og individets frihet ofte spilte en rolle i valg av parti.
Kilde
Dag Axel Kristoffersen, UIO norgeshistorie.no 2015: Norges nei til EF i 1972
