Blandingsøkonomien innebar en planlegging og regulering av næringslivet. Målet var en stabil økonomisk vekst og å forebygge store konjunktursvingninger, som kjennetegnet mellomkrigstiden. Denne reguleringspolitikken hadde også sosial utjevning og en rettferdig fordeling på sikt som mål.
Blandingsøkonomi og motkonjunkturpolitikk
Det økonomiske systemet som preget etterkrigsnorge, var en variant av John Maynard Keynes syn på økonomien og hadde sine røtter i kriseforliket i 1935. I tillegg fantes det en teknologifasinasjon i deler av Arbeiderpartiet for Roosevelt og hans demokratiske tradisjon innenfor industritenkning. Arbeiderpartiets sekretær, Håkon Lie (1945–69) mente at denne tankegangen var nærmest sosialdemokratisk krisepolitikk. Målet var industrivekst med statlig støtte innenfor privat sektor, men dette kunne like gjerne skje i distriktene, som det statlige jernverket i Mo i Rana.
Sentralt i Keynes økonomiske teori er at staten skal være sentral og aktiv i å motvirke konjunktursvingninger. Spesielt i nedgangstider bør staten sette inn økonomiske tiltak for å stimulere aktiviteten i næringslivet. Dette kan bl.a. være lavere rente, skattelette og økt statlig byggevirksomhet. I økonomisk gode tider vil det ifølge Keynes modell være nødvendig for staten å «kjøle ned økonomien» gjennom trangere økonomiske budsjetter og høyere avgifter på privat forbruk. Motkonjunkturpolitikken handler om «å bruke penger i dårlige og spare penger i gode tider».
Industriutvikling: Skape og dele
Gjenreisningen skapte en planmessig tenkning i økonomien, med staten som sentral aktør i næringslivet. Rask gjenreisning etter krigen forutsatte plan og styring. Selv liberale markedstilhengere sa at man ikke kunne overlate gjenreisningen til «kreftenes frie spill» Tett samarbeid mellom myndighetene og næringslivets organisasjoner preget utviklingen, stimulert av Marshallplanen og det internasjonale samarbeidet knyttet til den.
Historiker ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Einar Terjesen hevder at politikken til Arbeiderpartiet på 50-tallet kan karakteriseres som «teknisk gjenreisning og vekst». Først måtte landet gjenoppbygges, siden skulle den økonomiske veksten fordeles i befolkningen. Med konkrete planer skulle Norge framstå som en moderne industrinasjon, der målet var at nordmenn kollektivt skulle skape et nytt og moderne Norge, og at veksten skulle fordeles rettferdig blant alle og føre til en utjevning mellom sosiale klasser i Norge.
Trepartssamarbeidet mellom staten, arbeidsgivere og arbeidstakere var en viktig forutsetning for veksten i næringslivet. Målet var full sysselsetting, optimalisering av produksjonen og økonomisk vekst. For å få til dette skulle partene sørge for ro i arbeidslivet og forhindre mellomkrigstidens store arbeidskonflikter. Økte velferdsgoder skulle komme alle nordmenn til gode.
Marshallplanen
Arbeiderpartiets iver for økonomiske planer ble noe begrenset av borgerlig kritikk og spesielt forpliktelsene ved å motta Marshallhjelp fra 1947. Statsminister Einar Gerhardsen var først skeptisk til Marshallhjelpen da den ble lansert i 1947, fordi den brøt med Norges utenrikspolitiske holdning og brobyggerrollen. Med den kalde krigens utvikling og norsk medlemskap i NATO i 1949 ble Arbeiderpartiets skepsis byttet ut med omfavnelse av Marshallhjelpen. Gaver og lån gjennom den amerikanske Marshallhjelpen ble avgjørende for den raske gjenoppbyggingen av Norge etter krigen. Den la også grunnlaget for et åpent internasjonalt økonomisk system, som var en forutsetning for at Norges eksportavhengige økonomi skulle fungere som planlagt.
Erfaringene viste at «gjennom Marshallplanen og det økonomiske samarbeidet som ble bygd opp rundt den, viste det seg også mulig å kombinere åpning mot større markeder ute med en statlig styrt modernisering hjemme.»[1]
Sosialdemokrati
Arbeiderpartiregjeringene etter krigen bidro til å styrke dette samarbeidet i arbeidslivet ved å garantere trygghet og betingelser for økonomisk vekst. Inflasjonen var lav, og den norske økonomien opplevde en jevn vekst av på 5 % i året fram til 70-tallet.
Både når det gjaldt sosiale reformer, økonomisk styring og industriell modernisering, var Arbeiderpartiet den drivende kraft. Med flertall på Stortinget kunne partiet i regjering gjennomføre sine politiske visjoner fram til partiet mistet flertallet i 1961.
Det største opposisjonspartiet på Stortinget var Høyre. Den borgerlige kritikken handlet i første rekke om den økende statlige innflytelsen i næringslivet og rasjoneringspolitikken. Fra 1952 vant denne kritikken noe fram, og flere reguleringstiltak ble opphevet. Enigheten fra fellesprogrammet i 1945 var blitt svekket. Likevel flyttet både regjeringspartiet og opposisjonspartiene seg mot sentrum i statens rolle i næringslivet gjennom 50–60-tallet.
Fra kollektiv til forbruker
Demonstrasjon mot bilavgifter i 1959
Utover på 60-tallet kom trepartssamarbeidet under press i befolkningen. Fellesskapstanken i gjenreisningen ble over tid erstattet med forbrukerperspektivet. Folk fikk mer penger, og rasjoneringen forsvant. Et eksempel på denne forbrukermentaliteten var demonstrasjonen utenfor Stortinget i 1959. 50 000 demonstrerte mot økningen av bensinprisene på 10 øre. Etter hvert som økonomien ble mer global, ble også tilliten til Keynes økonomiske modell svekket. På 70-tallet ble nyliberalistiske økonomiske teorier mer framtredende også i Norge og la forholdene til for Høyre-bølgen som skulle komme.
Radikal periode: 70-tallet
Den økonomiske veksten i Norge førte til en jevn velstandsøkning i befolkningen. De fleste i Norge nøt godt av bedre boliger, veier og andre materielle forhold. Men veksten førte også til nye sosiale problemer som industrialiserte land preges av. Da etterkrigsbarna ble ungdommer, var dette starten på en radikal periode i norsk historie. Det var et opprør mot det etablerte kjønnsrollemønsteret, foreldede tradisjoner og makteliten i Norge. I tillegg ble miljøvern, fredsarbeid og alternativ livsførsel viktige forhold i de radikale bevegelsene som skulle prege store deler av 70-tallet.
Kilder
- Einar A.Terjesen. Partsforholdet i arbeidslivet. Kompromiss, allianse, samarbeid eller kamp? Arbeiderhistorie 2012
- Even Lange: Industrisamfunnet Norgeshistorie.no 2015
- 1«Frihandel og samarbeid». Even Lange. Norgeshistorie.no. 2015.