Internatliv – kampen for tilværelsen

Noen barn hadde lært seg litt norsk på sommeroppholdene ved kysten eller hos slektninger og ble brukt som tolker. Skolebarna ble selv de språklige og kulturelle oversetterne mellom en barneverden og en voksenverden som de ikke hadde forutsetninger for å forstå. Voksne som kunne formidle mellom disse var mangelvare, selv om flere lærere ønsket å kunne kommunisere med skolebarna. Allianser med andre barn på godt og vondt ble utslagsgivende i en slags daglig kamp for tilværelsen. Sosial status og søsken og søskenbarn i samme kull var utslagsgivende for å klare seg – eller ikke, i «en total institusjon uten mulighet for flukt», som et tidligere internatbarn formulerte det.

I Min bok om samene utgitt på nordsamisk i 1910, formulerte ulvejegeren, reingjeteren og multikunstneren Johan Turi paradokset i samisk skolegang slik:

«Det er bra at de lærer å lese og skrive og regne, så at de ikke blir bedratt alle steder av kjøpmenn og bufolk, som før har bedratt mange når det gjelder regnskap og drikk. Men skolen ødelegger nå likevel samebarna. De får nok en god lærdom, men de lærer mye unyttig også. Og så er det det at de får så mye bufolksnatur, og de blir borte fra samene i den beste læretida. De lærer bare bondeliv, og sameliv lærer de slett ikke. Og naturen forandres også, samenaturen mistes og bondenaturen komme i stedet. Og mange av barna i kronens skole er brystsvake. Men når det ikke er skole i samenes egen gamme, så må de dra dit hvor skolene finnes, sjøl om det ikke er så bra.» (1)

Det moderne samfunnets økende satsing på skolegang for alle barn dreide seg for mange samiske barn om å bli lært opp i norsk språk og kunnskaper, samtidig som skolen ignorerte og aktivt stengte ute det samiske kunnskapsuniverset. Et resultat ble et kulturelt, sosialt og språklig gap mellom skole, hjem og samfunn.

Johan Turi

For å se originalboka og noen av illustrasjonene til Johan Turi, se nettutstillingen fra Samisk arkiv. (nb! kun på samisk)

Nettutstilling: Johan Turi girji MUITTALUS SAMID BIRRA 100 jagi

Fraværstoppen i 1918 er verdt å merke seg. Handlet den egentlig om motstand mot skolens inntogsmarsj?

Internatliv i Finnmark av L. Lind Meløy inneholder opplysninger om Kautokeino skoleinternat i 1918. Familier som sto seg godt økonomisk, deriblant flere reindriftsfamilier, betalte selv for skolebarnas internatopphold. De brukte penger, varer og særlig reinkjøtt som betalingsmiddel.

Tabellen viser hvem som deltok i finansieringen av skoleinternatet i Kautokeino størrelsesforholdet de imellom.

Skuvla.info: Motvilje og fravær

Kautokeino skoleinternat åpnet dørene i januar 1908, og de første årene av driften var det ingen krav om å levere en fast mengde reinkjøtt. Men da internatledelsen i 1917/18 slet med rasjonering og prisstigning, foreslo internatstyreren at «... fjeldfinnerne skal pålegges at betale for et barns underhold ved internatet med 60 kg kjøtt (eller 2 simler) pr. år.» (2)

Fraværstoppen i 1918 kan tolkes som en uenighet mellom de samiske familiene og skoleautoritetene om dette forslaget. Kanskje ble det billigere å betale bot for skoleforsømmelse, enn å levere 60 kg reinkjøtt per barn til skoleinternatet. Dersom skoleoppholdet ble vurdert som påtvunget, ganske unyttig og i konkurranse med verdifull samisk lærdom, kan det nye økonomiske kravet ha blitt for mye. Sparepolitikken gjorde også internatet mindre attraktivt som oppholdssted for barna. Myndighetene tok tydeligvis signalet: I 1918/19 økte staten sin dekning av internatutgiftene, mens de private fikk en lavere betalingsandel. De påfølgende fire årene registreres det ingen mulkter i protokollen, før en ny fraværstopp nås i 1925/26 med 22 bøter.

Kilder

(1) Johan Turi: Min bok om samene, Čálliid Lágádus 2011, s. 29
(2) Lydolf Lind Meløy (1980): Internatliv i Finnmark, s. 57