Langs vår lange kystlinje har folk i alle tider livnært seg av det havet gir og brukt sjøen som ferdselsåre, for både handel og frakt. Ofte er det mannen vi tenker på, når sjø og hav blir nevnt som levevei. Men også kvinner har hatt sitt arbeid knyttet til sjøen.
To kvinner var en del av mannskapet på dette norske skipet som lå til havn i Liverpool i 1901. Deres navn var frk. Berta Konstanse Høie og fru Taaren Høie.
De første kvinnene
De første kvinnene kom inn i sjøfarten i første halvdel av 1800-tallet. Det hang sammen med flere forhold. Dampbåtene kom, og med dem ble rutetrafikken etablert. Passasjertrafikken økte, og det gjorde også kravet til rengjøring og bekvemmelighet. I tillegg hadde samfunnet endret seg, industrialiseringen skapte nye strukturer. Folk ble ansatt, fikk ferie og midler til å reise. Turismen skapte ytterligere behov for service og tjenesteyting. De tradisjonelle kvinneyrkene ble flyttet til sjøs; de vasket, ryddet, serverte og tok oppvasken.
Passasjertrafikken økte utover 1800-tallet, og turismen skapte større behov for service og tjenesteyting og ga arbeid til kvinner til sjøs.
Dampskipruter
Dampskipet Constitutionen la fra kai i 1827 og var den første statlige ruten som gikk med post og passasjertrafikk. Seilasen gikk mellom Bergen og Christiania. Fra midten av 1800-tallet skjedde en privatisering, og et mylder av dampskipsruter ble opprettet langs hele kysten. Vesteraalen Dampskipsselskab ble etablert i 1893. Da seilte kaptein Richard With fra Trondheim til Hammerfest. Tidligere hadde post- og passasjertrafikken vært til dels tilfeldig og lite organisert, men med dette hadde den første Hurtigruta sett dagens lys.
Dampskipet Constitutionen la fra kai første gang i 1827, og var den første statlige ruten som gikk med post og passasjertrafikk.
Pionerene
Arbeidsforholdene for de kvinnelige pionerene var ikke mye å skryte av. De fikk ikke lønn, men måtte livnære seg av driks de fikk av passasjerene. Arbeidstida var heller ikke regulert. De måtte pent finne seg i å være på jobb når det passet offiserene. Dersom prominente gjester, agenter eller andre tok turen om bord, måtte de stille opp, og det kunne nok bli lange kvelder og sene netter. Hvor mange de var, disse kvinnelige pionerene, er ikke enkelt å finne ut av. De ble ikke regnet med blant mannskapet, de hørte med til «de andre» om bord – sånn som losen, poståpneren og andre. Derfor ble de ikke oppgitt i tellinger og andre statistikker.
Ikke før i 1939 ble det orden på arbeidsforholdene for de som jobbet i restaurasjonen. Men dette var opptrappingen til andre verdenskrig, og verden ble med ett forandret. En kommer ikke utenom krigen når en skal snakke om norsk sjøfartshistorie. Av alle yrkesgrupper, var det sjøfolkene som hadde den største prosentvise andelen av tapte menneskeliv som følge av krigshandlinger. Nærmere 36 % av alle norske sjøfolk mistet livet i løpet av krigsårene. Skal de som ble fysisk og psykisk skadet, regnes med, blir prosentandelen atskillig høyere.
Hvordan tallmaterialet for kvinner er, vet vi lite om. De ble som tidligere nevnt ikke regnet med blant mannskapet, derfor blir det vanskelig å gi sikre tall. Elisabeth Lønnå sier i boka si «Sjøens kvinner, ute og hjemme» at det anslagsvis kunne være rundt 15 %. Heller ikke alle kvinner som tok hyre under krigen, var norske. En del svenske og islandske kvinner valgte også å reise ut. De fleste var unge, ugifte og var ute i kortere perioder. Hva som drev dem, er ikke godt å si. Kanskje var det ikke annet å få, kanskje var det pengene – hyren økte litt under krigsårene. Muligens var årsaken den samme som det ofte blir poengtert at det var for menn – de reiste for fred og frihet.
Kilde:
Elisabeth Lønnå (2010): Sjøens kvinner. Ute og hjemme.