Opplysningstiden la grunnlaget for store endringer innenfor tenkemåter, teknologi og politikk på 1800-tallet. Vi kan si at revolusjonene politisk sett både var avslutningen på opplysningstiden og begynnelsen på nasjonalismens tidsalder.
Nasjonalisme
Likhetsideen som kom i kjølvannet av den franske revolusjonen, inspirerte en ny ideologi, som ble veldig populær i Europa på 1800-tallet, og som er det også i dag, nemlig nasjonalismen. Når den franske grunnloven fra 1791 sa at alle var like for loven, var det med en tanke om at alle var en del av den samme nasjonen. Dette gjaldt uavhengig av økonomisk, sosial eller etnisk bakgrunn. Nå skulle alle ha identitet og rettigheter som «franskmenn» og ikke som medlemmer av første-, andre- eller tredjestanden. Organiseringen av samfunnet i nasjoner ble viktig på 1800-tallet. Seinere utviklet nasjonalismen seg til å legge større vekt på felles etnisk og kulturelt opphav. Denne retningen ble kalt «det tyske nasjonalismebegrepet».
Industriell revolusjon
Her har vi sett på to politiske revolusjoner som kom i kjølvannet av opplysningstiden. Men den store utviklingen på det vitenskapelige området førte også til noe som ofte blir kalt en industriell revolusjon. Mange teknologiske oppfinnelser gjorde det mulig å masseprodusere varer. Det skjedde først i England, men etter hvert også i resten av Europa, fra slutten av 1700-tallet. Industrialiseringen førte til en eksplosiv vekst i produksjonen av forbruksvarer. Nye transportmetoder som damplokomotiv og dampbåter førte til at verdenshandelen vokste. Samtidig kom også folk nærmere hverandre. Norge ble industrialisert fra midten av 1840-årene. Det førte til en total forvandling av folks hverdagsliv, med ny teknologi, nye forbruksvarer, høyere levestandard og nye muligheter for arbeid i byene
Nye sosiale forskjeller
Selv om det gamle standssamfunnet og eneveldet ble avskaffet mange steder, vokste nye sosiale forskjeller fram. Vi fikk det som blir kalt klassesamfunnet. Arbeiderne i de nye fabrikkene og produksjonsenhetene fikk identitet som arbeiderklasse, mens fabrikkeierne og kjøpmannsklassen utgjorde borgerskapet. Likevel førte menneskerettighetene og fokuset på enkeltmennesket etter hvert til en forbedring av de sosiale forholdene for vanlige folk. Synet på sosiale og medisinske spørsmål var i endring. Det førte til at barna gradvis fikk mer skolegang, i stedet for at de måtte arbeide i fabrikkene, på gården eller være med på fiske. Det ble også utviklet noe som er blitt kalt «sosialhjelpstaten» – forløperen til dagens velferdsstat. Det spredte seg etter hvert en oppfatning om at fattigdommen ikke nødvendigvis var selvforskyldt. Fattigdom var et komplekst problem, forbundet med sosiale, politiske og økonomiske strukturer. Oppfatningen var at alle mennesker dypest sett er skapt like, men samfunnet og den sosiale klassen du blir født inn i, bestemmer i stor grad hvilke muligheter du får i livet. Det var nettopp dette Rousseau hadde pekt på. Og slik er det vel også i dag.