Først og fremst er det de naturgitte forholdene som har påvirket bosettingen og samfunnsformen i Somalia. Den tradisjonelle nomadekulturen som vokste fram i ørkenlandskapet mellom Etiopia og Adenbukta, har gjennomsyret det somaliske samfunnet helt fram til i dag.
Nomadene
Nomadene hadde kyr og geiter som de gjette og tok med seg over store områder, etter hvor beiteressursene fantes på de ulike tidene av året. Nomadene reiste i grupper som utgjorde én eller flere kjernefamilier. På bestemte tider av året og i nærheten av oaser eller andre viktige steder møttes man gjerne til større samlinger for å utveksle informasjon, handle og være sammen. Ikke minst var disse møtene viktige for at unge kunne møte sine framtidige ektemaker.
Det somaliske nomadefolket var også handelsfolk og utgjorde en viktig kommunikasjonslinje mellom Etiopia og den arabiske halvøya. De handlet med den bofaste fiskerbefolkningen langs kysten, og de fraktet varer som kom med skip inn til havnene i Adenbukta. De solgte også egne produkter, blant annet skinn, huder og andre bearbeidede landbruksprodukter. Kamelen var det mest vanlige transportdyret. Kamelene kunne klare seg i fjorten dager i ørkenen uten vann, og de var i tillegg et statussymbol.
Ung kvinnne gjeter i en sandstorm. Kjønnsrollene i det nomadiske samfunnet var faste.
Kjønnsrollene i dette samfunnet var tydelige og faste. Guttene håndterte kamelene, mens jentene tidlig ble lært opp til å ta vare på geitene og kyrne. Mennene og guttene var ofte på lengre handelsreiser med kamelene, mens kvinnene og barna holdt seg i nærheten av vannhullene, sammen med kyrne og geitene.
Klanen
Jorda i det somaliske området var skrinn. Bortsett fra fiskerbefolkningen langs kysten og noen samfunn sør i Somalia var størstedelen av befolkningen ikke bofaste. Det betydde at relasjoner og maktsystemer måtte bygges over store landområder. Det kan være en av grunnene til at slekten eller klanen fikk en så viktig rolle i somalisk samfunnsbygging. Klanen var et slags «velferdssystem» som fungerte som sikkerhetsnett for medlemmene. Tilbake ble det stilt tøffe krav om lojalitet og bidrag til fellesskapet. Klanene forhandlet seg imellom om kompensasjon dersom det var begått lovbrudd. På denne måten fylte klanene de samme funksjonene som et moderne rettsapparat har. Arrangerte ekteskap ble ofte brukt for å skape allianser mellom de ulike klanene.
Kart som viser klanfamilier og deres tilhørighet i Somalia. Kartet er laget i 1977.
I dag blir omkring 85 prosent av Somalias befolkning regnet som etnisk somaliske. Folket er organisert i fire hovedklaner, med undergrupper. De fire hovedklanene er Dir, Darod, Hawiye og Isaaq. I tillegg finnes det en femte gruppe, som blir kalt Rahanweyn, og en sjette gruppe, som består av mindre klaner. Hvilken klan man tilhører, avhenger av avstamningen. Tilhørigheten er patrilineær, det vil si at den følger mannslinjen. Likevel er man også tett knyttet til morens klan. De fire hovedklanene trekker røttene sine tilbake til to historiske personer. Den ene, Irir Samaale, har gitt navn til landet og skal ha kommet til Somalia fra Jemen på 800-tallet. Den andre, Abdirahman bin Isma'il al-Jabarti (sjeik Darod), innvandret til Somalia på 1000- eller 1100-tallet. Historien om disse opphavspersonene er blitt overlevert i muntlig tradisjon gjennom århundrene. Klaner er også blitt splittet, har inngått allianser og har fusjonert opp gjennom tidene. Og alt er bevart i det kollektive minnet til folket.
Abdirahman bin Isma'il al-Jabarti
Abdirahman bin Isma'il al-Jabarti regnes som Darod-klanens stamfar. Ifølge tradisjonen skal han ha blitt utvist fra Arabia og kom til Somalia som flyktning. Her gravde han en brønn som han drakk av. En dag ble han oppdaget av Doombiro, mens hun gjette dyrene sine. Darod lot dyrene hennes drikke av brønnen, og hun kom tilbake dagen etter. Doombiro var datter av Dir. Dir skulle selv bli stamfar til en av de andre hovedklanene. En dag oppdaget Dir at dyrene drakk av Darods brønn. Da la Darod en stor stein over brønnen og klatret opp i et tre. Etter iherdige forsøk, og til tross for hjelp fra flere menn fra landsbyen, klarte ikke Dir å flytte på steinen. Han måtte derfor be Darod komme ned fra treet for å fjerne den. Darod godtok dette på én betingelse – at han fikk gifte seg med Doombiro. Slik ble altså Darod og Doombiro stamforeldre til Darod-klanen.
Noe av årsaken til at denne historien har overlevd, kan være at den har vært med på å bekrefte klantilhørigheten for nomadiske somaliere helt fram til i dag.