Virkninger av nyimperialismen

Afrikanske intellektuelle uttalte i 1945 at det som var spesielt vanskelig for deres kontinent, var at kolonimaktene hadde ødelagt de tradisjonelle samfunnene. De hevdet at mange steder hadde folk levd sammen i samfunn med sterke demokratiske trekk før koloniseringen.^[1] Men fordi kolonilederne ofte allierte seg med noen grupper og favoriserte dem, skapte dette nye konflikter. Folk mistet tilliten til lederskapet, fordi politikken ble avgjort utenfor lokalsamfunnene. Når noen grupper ble favorisert foran andre, oppsto det nye skiller også mellom folkegrupper som tidligere hadde levd fredelig sammen.

De afrikanske intellektuelle understreket også at grov utnyttelse av naturressursene i koloniene ble et problem i ettertiden. Fordi folket i Afrika var blitt tvunget til å produsere råvarer som europeerne trengte, var økonomien deres blitt sårbar. Når inntektene i stor grad var basert på varer som kaffe, sukker og bomull, ble det raskt dårlige tider når prisene sank. Også i dag er svingende og lave råvarepriser et hinder for utvikling i mange av de tidligere koloniene.

Andre har lagt vekt på at kolonialiseringen førte til en rask modernisering av de kolonialiserte områdene, og at det var et gode for mange mennesker. Jernbaner og skoler ble etablert, og medisiner ble distribuert. Mange steder erfarte nå mange å få bedre beskyttelse. Nye lover og et fungerende rettsapparat dempet voldsbruken og sikret mange sivile mot inhumane tradisjoner. Ikke minst var det en fordel med etablerte lover for eiendom og ressursbruk i områder der private selskaper ønsket å etablere seg. Europeiske koloniledere etablerte også byråkratier i en rekke stater. Slik ble det mulig å koordinere handel, skole, helsestell og kontakt over større områder.

Virkningene av nyimperialismen er altså sammensatte. Ulike europeiske strategier ga ulike konsekvenser. Ikke minst hadde det mye å si hva slags samfunn europeerne møtte.