Området hadde dessuten nyttige kullforekomster, som de nye dampbåtene trengte på reisene til Østen. Teknologien var ny og maskinene lite effektive. Det var behov for store mengder kull til de lange reisene. Skulle det være plass til annet enn drivstoff om bord, var det praktisk å ha et sted å fylle opp lagrene underveis.

Etter flere år med forhandlinger med sultanene som hadde makten i området, etablerte den franske staten kolonien «Côte Française des Somalis», altså Den franske somaliske kysten. I dag kjenner vi området som landet Djibouti.

Djibouti fikk erfare den franske kolonistrategien. Et av kjennetegnene ved den franske kolonialiseringen var at de krevde assimilasjon av befolkningen og dem som styrte. Det innebar at de stilte strenge krav til at folk snakket og lærte fransk på skolen. I tillegg ble det kun undervist om fransk kultur og historie. Strategien med å «forfranske» koloniene skulle redusere faren for at andre europeiske stater overtok makten i disse områdene.

Langs østkysten av Afrikas Horn viste italienske reisende fra 1880-årene interesse for den lange kysten og havnene. Så langt hadde Italia spilt en beskjeden rolle i det vesteuropeiske kappløpet om kolonier. Landet hadde økonomiske utfordringer og hadde trolig lite interesse av kvegdriften på de somaliske slettene. Men områdets strategiske beliggenhet, nær Suezkanalen og Rødehavet, har trolig lokket.

På samme måte som britene opprettet italienske myndigheter først et protektorat i 1880-årene. To somaliske ledere ble lovet politisk beskyttelse og støtte. Som motytelse krevde italienerne kontroll over havnene og skatteinntekter fra tollen som ble krevd inn. Men fra 1908 vedtok italienske myndigheter å gjøre området til en koloni. Nå fikk Italiensk Somaliland lover som regulerte jakt, fiske, handel og tollsatser. I tillegg hadde koloniledelsen kontroll med politiet og de militære styrkene.

Men det er verdt å merke seg at de italienskledede områdene ikke ble utsatt for den samme assimilasjonsstrategien som folket i de fransk-somaliske områdene. I 1914 var bare én prosent av befolkningen italiensk.^[1] Da italiensk politikk ble farget av fascismen i 1920-årene, endret dette seg. Innvandringen fra Italia økte, og italiensk språk ble obligatorisk.

Det var verken handel, spesielle råvarer til europeisk industri eller stor innvandring fra europeere som var med på å gjøre Somalia til europeiske kolonier. Det er derfor ikke rett å kalle de somaliske koloniene verken handelskolonier eller settlerkolonier.

Men det politiske spillet om å kontrollere veien til Østen har åpenbart hatt betydning. Sjøveien var nøkkelen til de globale markedene, til å flytte tropper og til å holde kontakt. De fransk-somaliske områdene hjalp franske skip med kullreserver. Britisk Somalia leverte kjøtt til skipene som fraktet varer til og fra Østen, og til dem som styrte i Aden. Den strategiske kystlinjen og nærheten til ferdselsåren mot Østen var et argument for den italienske kolonialiseringen av Somalia.

Kanskje vi heller kan kalle de somaliske koloniene for strategiske kolonier? Den britiske, franske og italienske kolonialiseringen viser at den somaliske befolkningens behov og ønsker i liten grad har vært viktig for de vesteuropeiske stormaktenes politikk.