Utover i 1970-årene ble pop- og rockemusikken preget av mer teknologi og eksperimentering fra artistene. Musikken fjernet seg også mer og mer fra vanlige folk og ble utilgjengelig og eksperimentell, eller den ble forutsigbar og pompøs.
«Pønk»
Som en motreaksjon mot denne utviklingen oppsto musikkuttrykket som fikk betegnelsen «pønk». Dette uttrykket slo rot og kom til å prege musikken og kulturen i Norge. «Pønken» var basert på DIY-prinsippet (do it yourself) og ideen om at «all is beautiful». Man trengte ikke å være superstjerne og teknisk begavet for å spille i band. Dette var musikkuttrykket til en generasjon som ikke hadde vokst opp i etterkrigstidens fellesskapsidyll.
Pønkere på Grünerløkka i Oslo i 1982.
Disse ungdommene hadde vokst opp i de store boligprosjektene, der fellesskapet var fraværende og ungdommen ble overlatt til seg selv. Det gjaldt spesielt ungdom fra Storbritannia, der arbeidsledigheten og den sosiale uroen økte sterkt utover i 1970-årene. Budskapet i musikken var opprør mot storsamfunnet. Men i stedet for hippiebevegelsens framtidsoptimisme og tro på at samfunnet kunne forandres, bar pønkmusikken preg av håpløshet og liten tro på framtiden. «No future, no future!» var omkvedet vokalist Johnny Rotten i Sex Pistols messet ut i låten «God Save The Queen» fra 1977.
Sex Pistols
Sex Pistols hadde et særegent estetisk uttrykk. De kledte seg i hullete klær, som gjerne var lappet sammen ved hjelp av sikkerhetsnåler. Ungdommen hadde ikke råd til nye klær. Piercinger og farget hår var framtredende symboler. Musikken var rå og bar preg av at den var «hjemmelaget». Tekstene var enkle, men med kraftfulle og tydelige budskap. Sex Pistols spilte på klubben Pingvin i Oslo i 1977. Det er blitt påstått at dette var den viktigste konserten noensinne i Oslo, og at byen ble forandret for alltid. Konserten brakte i hvert fall pønken til Norge og inspirerte en hel generasjon av unge musikkutøvere til å våge å stole på at det de gjorde, var bra nok.