Det skjedde også en merkbar utvikling i materialvalg, byggeteknikk og bygningstetthet. Inne i boligene skulle det være luftigere rom og mer lys. Og ikke minst førte innføringen av innendørs vannklosetter og bad til en annen lukt i bomiljøene.

Det var særlig to ting utbyggerne av de nye boligene måtte ta hensyn til. For det første skulle det, som nevnt, bygges med høyere materiell standard enn før. For det andre måtte byggingen skje mer effektivt. Disse to hensynene sto i mange tilfeller i sterk motsetning til hverandre. På hver sin måte påvirket kravene byggeskikken og boligenes estetiske utforming. Den tradisjonelle byggeskikken i Norge hadde vært å bygge solide hus i etapper, etter hvert som økonomien tillot større hus. Nå måtte husene stå ferdig i full funksjon. Helst i går ...

Et hastetiltak som ble satt i verk i Oslo, var å importere ferdighus fra Sverige. Allerede i 1941 hadde Steinkjer og flere andre byer mottatt såkalte «svenskehus» som nødhjelp etter at byene var blitt bombet. Husene tilfredsstilte ikke tidens byggestandard, men det ble godtatt i en tid med ekstrem boligmangel. Husene representerte noe helt nytt. De kom i ferdige moduler og kunne settes opp på relativt kort tid. De var også gjerne flermannsboliger. Det ble satt opp mange hus om gangen, og husene var helt like. De ble bygd i lett bindingsverk og isolert med steinull og glassvatt. Slike boliger kom til å prege bygningsmiljøene i byer der behovet for boliger var stort, blant annet i Bodø (som var blitt bombet) og i Mo i Rana (som fikk ny industri).

En enkeltperson fikk stor betydning for utviklingen av de nye hustypene. Olav Selvaag var en arkitekt og entreprenør som kom med mange ideer til hvordan man kunne få opp farten på boligbyggingen. Han uttalte seg til aviser og skrev brev til regjeringen. Han mente at man måtte senke kravene til standard, slik at man kunne bygge billigere og fortere. Selvaag møtte mye motstand hos regjeringen, men ellers var interessen for billige typehus stor. Flere tusen møtte opp for å se et prøvehus han fikk satt opp på Ekeberg i Oslo i 1948. I 1951 ble han endelig tildelt oppdraget med å bygge ut et boligområde på Veitvet i Oslo. Veitvet senter sto ferdig i 1957.

Den andre løsningen var å bygge tett og i høyden. Selv om det var bygd tett i byene også tidligere, skulle boligområdene nå planlegges med boliger, butikker, forsamlingslokaler, skoler og uteområder. Disse bomiljøene ble lagt utenfor byene og skulle være halvt by og halvt land. De ble kalt drabantbyer.

Den første drabantbyen som ble bygd i Norge, var Lambertseter utenfor Oslo. Boligblokkene var såkalte lamellblokker, der alle rom vendte ut mot dagslyset. De ble ofte bygd i fire etasjer og med to og tre roms leiligheter. Mellom blokkene var det fellesområder og uteplasser. Fra balkongene og kjøkkenvinduene kunne husmødrene se hva som foregikk i nabolaget. Denne arkitekturen uttrykte den nye demokratiske samfunnsånden og bygde på tanken om fellesskap. Blokkene var inspirert av førkrigstidens funksjonalisme (se nedenfor), men hadde likevel et strengt formspråk. De hadde få detaljer og uttrykte en renskåren enkelhet og nøkternhet. Dette var idealet i samtiden. Leilighetene var stort sett like og hadde lik standard, noe som reflekterte troen på et konfliktfritt og klasseløst samfunn. Blokkene var organisert i borettslag, der dugnad og fellesinnsats var viktig.

Obos og byen 1971

Selv om fellesskapsideen lå til grunn, klarte man ikke alltid å fullføre disse bomiljøene slik man ønsket. Mangel på arbeidskraft og materialer førte til at det var boliger som måtte prioriteres. Samfunnshus, butikker og kulturelle møteplasser ble nedprioritert. Boligspekulasjon førte også til at det ble satt opp mange blokker på samme område. For stor tetthet førte til at kvalitetene ved slike bomiljøer ble forringet.

Blokkene som ble satt opp ved Ammerud gård i Oslo i 1960-årene, er blitt stående som eksempel på alt som gikk galt med drabantbyene. Her ble arealet utnyttet slik at man kunne få flest mulig boenheter per krone. Mange av dem som kom fra landsbygda, hadde flyttet fra tette sosiale forhold der «alle visste alt om alle». Der var det kanskje lite aksept for personlig utfoldelse, men også et godt samhold. Etter hvert som drabantbyene vokste seg større, ble miljøet i de nye «bomaskinene» preget av en følelse av ensomhet og fremmedgjøring.