I regjeringserklæringen som kom samme året, ble det derfor slått fast at det måtte bygges mange nye boliger. Boligene skulle ha en solid standard. Det nye idealet var at foreldre og barn skulle ha egne soverom, og det skulle være innlagt vann, toalett og strøm. I mellomkrigstiden hadde en stor del av befolkningen levd i overbefolkede leiligheter, med to, tre eller enda flere personer per rom. Over 100 000 mennesker hadde levd «sterkt overbefolket» i boenheter med sju eller flere personer per rom.

I 1946 opprettet Stortinget Husbanken, som skulle gi rimelige lån til dem som bygde seg bolig. Husbanken fikk forrang til boligtomter og ble et viktig politisk styringsverktøy. Med styringsverktøy mener vi at staten kunne bruke for eksempel Husbanken til å gjennomføre politiske tiltak og til å styre samfunnsutviklingen. Fra 1945 til 1970 ble det bygd rundt 650 000 nye boenheter. Husbanken sto bak en stor del av dem.

Denne storstilte statlig subsidierte boligbyggingen var mulig fordi det foregikk en utvikling av velferdsstaten Norge i samme periode. Velferdsstaten var bygd på prinsippet om at staten skulle ta ansvar for store deler av samfunnsutviklingen. Staten styrte utviklingen gjennom en planøkonomi, der man kunne gjøre investeringer og bestemme reguleringer på de områdene der det var størst behov. Man la gjerne planer over mange år. Norge mottok også store overføringer fra USA, gjennom den såkalte Marshallplanen. Det er gjort beregninger som viser at vi fram til 1952 fikk hjelp for 439 millioner dollar.

Et utslag av planøkonomien var en storstilt utbygging av industrien i Norge. Det førte til en endring i bosettingsmønsteret. De nye arbeidsplassene i industrien gjorde at flere forlot landsbygda og trakk mot byene for å søke arbeid. Folketallet på landsbygda gikk altså ned, mens det steg raskt i byene. Dette førte til et enda større press på boligene i byene, der det allerede var boligmangel.