Denne artikkelen er et elevarbeid og svar på en oppgave som ble gitt til eksamen i norsk hovedmål våren 2009. Du finner oppgaveteksten nederst på siden.
I 1872 malte den franske kunstneren Claude Monet bildet "Impression. Soleil levant", på norsk "Inntrykk. Soloppgang". Maleriet har gitt navnet til den retningen innenfor kunsten som vi kaller impresjonisme, og som bante vei for moderne og abstrakt kunst.
Modernisme – kunst uten mening?
På 1950-tallet gjorde modernismen for alvor sitt inntog i Norge. Dette utløste en heftig litteraturdebatt, den såkalte tungetaledebatten. Blant annet turnerte den kulturradikale samfunnsdebattanten Arnulf Øverland landet rundt med sitt foredrag "Tungetale fra Parnasset". Her gikk han til kraftig angrep på den modernistiske kunsten, som han kalte for tungetale. "Vi har fått en tonekunst uten melodi, en billedkunst uten form og en ordets kunst uten mening", sa Øverland. Han så på den nye kunstformen som uforståelig og uinteressant babbel. Og selv i dag, etter at modernismen har dominert i kunst og litteratur i Europa gjennom hele 1900-tallet, er skeptikerne fortsatt mange: Er modernisme kunst uten mening?
En av modernismens første stemmer var franskmannen Charles Baudelaire (1821–1867). Han skapte skandale på midten av 1800-tallet med sine disharmoniske og symbolmettede dikt. Likevel påvirket den pessimistiske og uhyggelige stemningen i diktene hans mange andre kunstnere og bidro til en revolusjon på kunstfronten. Det var klart for en ny kunstform som tydelig brøt med tradisjonelle oppfatninger av hva kunst skulle være.
Modernismen gjorde seg også tidlig gjeldende i malerkunsten. I siste halvdel av 1800-tallet begynte noen franske malere å eksperimentere med nye uttrykksmåter. Inntil da hadde fotografisk nøyaktighet vært idealet, med den hensikt å gjengi virkeligheten så nøyaktig som overhodet mulig. Nå ville kunstnerne heller fange inn øyeblikket og male spontant og raskt, og det resulterte i grove, raske penselstrøk. Lyset og fargene var det viktigste, ikke motiver med klare linjer og konturer. Denne retningen innenfor malerkunsten ble kalt for impresjonisme.
Modernismen slo for alvor igjennom i Europa i 1920-årene, da verden satt igjen i sjokk etter at historiens til da mest omfattende krig hadde tatt livet av en hel generasjon unge gutter. Naturvitenskapen presenterte nye teorier og en forestilling om verden som oppstykket, kaotisk og uforutsigbar. Men allerede på 1800-tallet hadde mange mennesker vært bekymret for hva det moderne bylivet, industrialiseringen og den nye teknologien villle føre med seg. Den første verdenskrig bekreftet denne gryende uroen, og følelsen av ubehag og fremmedgjorthet ble nå forsterket til det ytterste. Verden var uforutsigbar og utrygg, menneskene onde og farlige. Dette måtte uttrykkes gjennom kunsten.
På begynnelsen av 1900-tallet malte den spanske kunstneren Pablo Picasso (1881–1973) såkalte malerier, der motivene var sterkt forenklet og satt sammen av en rekke geometriske figurer. var fraværende i maleriene hans. Folk forstod ikke hvilken hensikt Picasso hadde. Ikke kunne de se noe konkret motiv, og ikke kunne de finne ut hva han hadde hatt på hjertet. En tur på en maleriutstilling vil også i dag være en forvirrende opplevelse for mange. Publikum mener ofte at de ikke forstår seg på den moderne kunsten. Kanskje er det ennå slik at folk helst vil se på noe de forstår, noe konkret, som ikke krever så mye hjernearbeid. En dyptgående analyse av modernistiske malerier blir av mange sett på som noe for spesielt interesserte.
"Det åpne vinduet" av Juan Gris (1887-1927). Gris var en sentral representant for kunstretningen vi kaller kubisme. I kubistiske malerier prøver kunstnerne ofte å vise motivet fra flere vinkler samtidig. Da får en ingen dybdevirkning, og bildet virker flatt.
Modernismen gjorde sitt inntog også i musikken. Helt siden 1600-tallet hadde komponistene brukt dur- og moll-skalaer når de skapte musikk. Disse skalaene har alle en fast grunntone. I C-dur-skalaen for eksempel er grunntonen C. Når vi hører et musikkstykke i C-dur, er C-dur-akkorden den viktigste, den er sentrumet. Grunntonen og grunnakkorden gir oss et fast holdepunkt og setter tonene vi hører, inn i en sammenheng. Ved inngangen til 1900-tallet begynte noen komponister å gå helt bort fra dur- og moll-skalaene. Alle tonene skulle være like viktige. En av de første som eksperimenterte med musikk uten fast grunntone, såkalt atonal musikk, var den østerrikske komponisten Arnold Schönberg (1874–1951).
Det var vanskelig for publikum å forholde seg til den modernistiske musikken. De fleste syntes at den var preget av disharmoniske, tilsynelatende tilfeldige klanger som de opplevde som støy eller ulyder. Den passet ikke inn i deres oppfatning av hva som var fin musikk. Den dag i dag er det musikk med tradisjonelle melodier og harmonier som er mest populær.
Det er også langt færre som leser dikt nå enn tidligere, med den begrunnelse at de ikke forstår hva diktene handler om. Fremdeles synes mange å tenke at dikt må være av typen "hjerte rimer på smerte", med et klart tema og motiv. Å lese modernistiske dikt byr derfor på utfordringer. Det krever at en leser mellom linjene og at en har god tid til å reflektere. Men minst like viktig er det at en har lært hvordan en kan angripe en modernistisk tekst. Hvis lærerne fokuserer mer på modernistisk diktning i norskundervisningen i skolen, kan den negative tendensen kanskje snus. Det ville i så fall vært en heldig situasjon, for den modernistiske diktningen har svært mye å by på når man kommer på innsiden av den. Modernismen uttrykker noe vesentlig om vår verden og anskueliggjør følelser som vi alle har kjent på. Det er som om modernistisk kunst ligger i en skattkiste som det krever ekstra mot å åpne.
En titt på et modernistisk dikt gir hjernen noe å bryne seg på. Formen er ofte langt fra tradisjonell, men preges av verselinjer som kan komme hulter til bulter, av ufullstendige setninger, manglende tegnsetting og ubegripelige bilder. Et uryddig oppsett kan imidlertid være en avspeiling av dikterens sinnsstemning, av en kaotisk og forvirret livsfølelse. Formen er det som tydeligst viser at et dikt er modernistisk. Forfatteren Gene Dalby skrev i 1986 teksten "Dikt uten tittel":
MED
VID
ÅPN
EØY
NES
ERJ
EGV
ERD
ENÅ
PNE
SEG
"Med vidåpne øyne ser jeg verden åpne seg." Denne ene setningen utgjør hele diktet, men den er skrevet på en merkverdig måte som gjør at leseren må bruke litt tid før han i det hele tatt innser at han har med en setning å gjøre. Verselinjene med tre og tre bokstaver i en kolonne nedover vil nok få mange til å tenke: "Hva så? Kanskje Dalby bare har lekt seg litt med ord, eller fått et plutselig innfall mens han spiste bokstavkjeks?" Til tross for at Dalby trolig har hatt en tanke med dette diktet, er det nok mange som bare vil nikke til hverandre og si at "ja, modernisme, det er kunst uten mening".
Et annet eksempel på et modernistisk dikt er "Når stormen velter seg om huset" av Dagny Juel, skrevet for omtrent hundre år siden. I siste avsnitt står det:
Når solen skriker på himmelen
– ved dag – og spytter sine gullslanter
inn i stuen:
Da åpner døren seg bredt og jeg
ser at åpningen ligner et villdyrs gap!
I dette diktet får vi presentert noen sterke kontraster. Hvorfor "skriker sola på himmelen", og "spytter sine gullslanter inn i stuen"? Hvorfor opplever jeg-personen sola som påtrengende og nesten hånende? Den sola som de fleste forbinder med noe deilig og varmt. Absurde assosiasjoner kommer også smygende når vi leser at døråpningen "ligner et villdyrs gap". Dette blir groteskt. Uforståelig. Latterlig. Disse store motsetningene kan i seg selv være nok til at mange fort gir opp å få noe ut av diktet. Andre derimot vil velge å tolke diktet, gå dypere inn i det, og finne ut hvorfor jeg-personen opplever døråpningen som et villdyrs gap. Kanskje er dette et bilde på hvordan Juel selv opplever møtet med verden, utenfor døra, der farer truer og hun ikke har kontroll?
Hvis vi fortsetter å undersøke diktet, ser vi kanskje også at formen er med på å skape en stemning. "Når stormen velter seg om huset" er ikke noe tradisjonelt "rim-og-rytme-dikt". Setningene er oppstykket slik at siste del av hver setning står alene på linjen under. På fagspråket kalles dette for et enjambement. Dette virkemidlet bruker Juel mest sannsynlig helt bevisst. Når mennesker er veldig stresset og redde, blir talen deres ofte lite sammenhengende og full av tilfeldige pauser. Linjedelingen i diktet understreker på en måte uroen og angsten som jeg-personen gir uttrykk for.
Også modernistiske romaner kan by på utfordringer. Et eksempel på en modernistisk roman som kun et fåtall vil orke å pløye gjennom, er James Joyces bok Ulysses fra 1922. For dem som ikke liker modernistiske dikt, vil det å skulle lese en flere hundre siders roman med en helt uvant form, kunne bli uutholdelig. I Ulysses tar Joyce i bruk en ny fortellerteknikk, såkalt "stream of consciousness", på norsk kalt "bevissthetsstrøm". Denne fortellerteknikken innebærer at dikteren prøver å gjengi hva hovedpersonene tenker, med alle digresjoner og tankesprang, noe som raskt blir svært absurd. Tankene flyter fra det ene til det andre, og når dikteren da heller ikke setter punktum, kan teksten bli meget kronglete å lese. Joyces poeng var imidlertid å anskueliggjøre hvordan vi lar oss styre av underbevisstheten, en idé som den østerrikske psykiateren Sigmund Freud (1856–1939) hadde lansert.
Modernistiske noveller kan i formen ofte minne om et forlenget dikt, med ufullstendige setninger og ord på egne linjer. Til tross for dette er gjerne novellene mer sammenhengende, og de forteller en ytre historie som en konkret kan ta tak i. Ofte er imidlertid modernistiske tekster allegoriske, det vil si at tekstene fungerer som et bilde på noe annet. Dette er for eksempel tilfellet i Tarjei Vesaas' novelle "Fall" (1952). Den ytre handlingen er klar: En enslig og paranoid mann er om bord på et nattog, der han venter på en konduktør som aldri kommer. Hvis en ikke prøver å få tak i hva denne togturen skal symbolisere, kan novellen virke meningsløs. En må derfor være åpen for en symbolsk tolkning. Kanskje togturen er et bilde på livet, der mannen føler seg ensom og forlatt? Han kveles av angst og uro, og venter på noen som aldri kommer. Det er nesten så en kan få en klaustrofobisk følelse.
Apropos klaustrofobi. Dette er et motiv som går igjen i svært mange modernistiske verk, og som således indikerer at kunstnerne, så vel som andre, slet med en slik følelse. Tsjekkeren Franz Kafka (1883–1924) skrev noveller og romaner med et sterkt modernistisk preget innhold, og klaustrofobiske allegorier stod sentralt i hans forfatterskap. I romanen Prosessen forteller Kafka om en bankmann som arresteres en morgen uten å få vite hva han er anklaget for. Hele romanen handler om at han gjennom rettssaker og andre absurde situasjoner skal prøve finne ut av hvorfor han er arrestert. Han får aldri svar, og det ender med at han henrettes. Det er noe marerittaktig og bestialsk over romanen. Til tross for at handlingen i seg selv er høyst usannsynlig, vekker romanen et sterkt ubehag. Den berører noe i oss som vi ikke helt kan definere, men som framkaller en klaustrofobisk følelse. På denne måten får Kafka formidlet sitt syn på verden.
Det er forståelig at Arnulf Øverland følte seg forvirret og frustrert over samtidas nye kunstform. Da han reiste rundt med foredraget sitt, var modernismen ny i norsk målestokk. Riktignok hadde nordmenn så vidt fått smake på modernistisk kunst allerede i 1890-årene, da Knut Hamsun skrev romanen Sult om en kunstner som sultet og følte seg helt fremmed og utenfor i hovedstaden. Og i 1893 satte Edvard Munch med maleriet "Skrik" søkelyset på opprivende indre følelser, noe som fram til da hadde vært tabubelagt. Munch flyttet fokuset i malerkunsten fra den ytre til den indre virkelighet. Han ønsket å vise stemninger og følelser i sitt indre. Men til tross for at Hamsun, Munch og flere andre eksperimenterte med form og innhold i sin kunst såpass tidlig, skulle det ta nesten 60 år før modernismen fikk sitt gjennombrudd her i landet.
Norge hang lenge etter utviklingen i resten av Europa fordi det etter unionsoppløsningen med Sverige rådde en ny nasjonal ånd og framtidsoptimisme hos oss. Men etter andre verdenskrig nådde den modernistiske livsfølelsen også Norge. Erfaringene fra krigen gjorde ord fattige. Mange hevdet at det å bruke rim, rytme og faste strofer var en gammeldags og klisjéaktig måte å dikte på. Øverland på sin side hadde engasjert seg sterkt i politiske, religiøse og kulturelle debatter. For ham var språket et kampmiddel. Når han ønsket å agitere for en sak, var det gunstig for ham å bruke en tradisjonell, velkjent form. Dikt med rim og sterk rytme som satte tilhørerne i en bestemt stemning, var effektive når han ville vekke sterke følelser og overbevise. Nå stod han imidlertid overfor en ny og fremmed kunstform som han mislikte på det sterkeste.
Mange vil nok fortsatt si seg enige med Øverland og hevde at modernistisk diktning er uforståelig og meningsløs. Men det fins også mange som mener at det nærmest var nødvendig med sterke forandringer innen kunsten dersom en skulle klare å sette ord på de voldsomme og fortvilte følelsene som blusset opp etter den andre katastrofale verdenskrigen i løpet av et halvt århundre. Atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i 1945 skremte alle, ikke bare fordi de tok livet av så mange mennesker. De ble selve symbolet på at menneskeheten var i stand til å utslette seg selv. Det var som om hele verden var gått i stykker. Enorme åpne sår måtte gro.
Personlig skal jeg ikke legge skjul på at jeg til tider synes modernistisk kunst er komplisert, enten det dreier seg om et merkverdig dikt eller et maleri som kan gjøre meg frustrert eller oppgitt. Men til tross for dette synes jeg ikke at denne kunsten er meningsløs eller verdiløs. Modernismen aktualiserer mange av de nye problemene menneskeheten har stått overfor det siste århundret, noe som den tradisjonelle kunsten ikke hadde greid på samme måte. Derfor er modernismen som en skattkiste, vi må bare ha tålmodighet til å lukke den opp.
Kilde
Jansson et al. (2003) Tema. Norsk språk og litteratur Vg3 (2. utgave). Oslo: Samlaget.
Oppgavetekst og kommentar
Les oppgavetekst og kommentar
Artikkelen "Modernismen – kunst uten mening?" er svar på følgende oppgave som ble gitt til eksamen i norsk hovedmål våren 2009:
Midt på 1900-tallet var modernismen i Norge omstridt. En av kritikerne var Arnulf Øverland, som i foredraget "Tungetale fra Parnasset (1953) sa: "Vi har fått en tonekunst uten melodi, en billedkunst uten form og en ordets kunst uten mening". Skriv en artikkel med tittelen: "Modernismen – kunst uten mening?". Bruk noen av de vedlagte tekstene som eksempler i argumentasjonen din. Hvis du vil, kan du i tillegg trekke inn andre kunstuttrykk du kjenner til.
Kajsa Rønningen, som har skrevet denne teksten, var avgangselev på Greveskogen videregående skole i Tønsberg skoleåret 2009-2010. Hun brukte tre tekster fra oppgavesettet i artikkelen sin:
- "Når stormen velter seg om huset" (ca. 1900), dikt av Dagny Juel
- "Fall" (1952), novelle av Tarjei Vesaas
- "Dikt uten tittel" (1986), dikt av Gene Dalby
Utover dette brukte hun læreboka og undervisningsnotater som kilder. Læreboka førte hun opp som kilde sist i teksten. Det er ikke nødvendig å føre opp tekster fra eksamenssettet i kildelista, men det er viktig å nevne forfatter, produksjonsår og sjanger når du viser til disse tekstene i eget arbeid.