Månen ser ned i de mørke skove,
og speiler sin mildhet i elvens vove,
mens fjellet skygger den gamle borg.
Herren derinne er pint af sorg;
han våker, – han kan ei sove.
Hans hustru er under kistelokket,
og derfor har han grublet og våket
og sørger ennu den lange natt.
Sitt brennende hode heller han matt;
hans blikk er af kummer tåket.
Hans hest og hunde har glemt hans stemme,
hans våpen er i et dunkelt gjemme,
hans raske svenner har nu forlov.
Det er Hr. Gilbert av Billingskov,
som ei kunne sorgen glemme.
Først satt han lenge i navnløs pine
ved hustruens lik med forstenet mine
og stirret i skyen, der gled forbi,
og holdt, under munkenes litani,
den dødes hender i sine.
Så fikk man ham ut i de grønne lunde
til larmende jakt med falk og med hunde.
Men sorgen fulgte i viltets spor
og lagde i horn og i buesnor
et sukk, der åpnet hans vunde.
Så hørte han atter bønner og psalmer
om gravens fred og om himlens palmer;
men ordet bevede uten trøst,
som sunket løv i den sene høst,
når himlen med jorden falmer.
Han satt i sin hall som et marmorbilled,
mens månens stråler på elven spilled
og fjellet skygget den gamle borg.
Han satt i den dybe, rugende sorg,
som tåren ei har formildet.
Da hørte han toner derute spille,
så sterke og klare og dog så milde.
Til strengene lød der livlig sang:
"Min bolde ridder, din natt er lang;
jeg vil dine smerter stille.
Gå ut, mens duggen fra lindegrenen
faller som perler paa runestenen.
Der skal jeg åpne deg alvers lund
og heve den tråd fra blommet grunn,
som spinnes af trylletenen.
Du skal mit funklende beger tømme,
og som de lette, svinnende drømme
skal minnenes bleke hær forgå.
Og gledenes vell, som følger derpå,
skal gjennom ditt hjerte strømme."
Så lød det i natten til harpestrenge.
Men ridderen grunnede dybt og lenge
på sangens løfter og tonefall,
og fulgte tilsist det lokkende kall,
der ville hans sorg fortrenge.
Han vandred en natt fra sin borg alene,
kun månen fulgte bak lundens grene.
Han vandred i duft af vårlig løv;
der tindrede dugg som perlestøv
på gress og mosede stene.
Der så han kretsen på blomsterlunden,
og da var alvenes bolig funnen.
Som elven i dalen gikk hans blod,
og med sitt bankende bryst han stod
ved runestenen i lunden.
Hva hever seg her fra kildevover,
hva kaller ham her, hvor våren sover?
Det er den deilige kildens fe
med kinner og barm, der ligne sne,
som daggryet skinner over.
Sin blendende arm hun mildt beveger
og hever det funklende, fulle Beger,
og sier med livlig klingende røst:
"På glemselen følger nyskapt lyst,
som ganske din smerte leger."
Han stod under duftende, sorte linde
og stirrede taus pa den fagre kvinne.
Da klang i hans sjel et elsket navn, –
ak, skulle da nu hans sorrig og savn
falle ham fluks av minne!
Han grep om begret, og ufortøvet
han slynged det høyt over lindeløvet
og over den skummende elvebredd, –
da stod han med ett ved borgeled,
og hadde sin troskab prøvet.
Og tåren der kom i sukkenes følge,
erstatted den døvende glemselsbølge,
og minnene foldede ut sin skatt,
og virked et slør ved dag og ved natt,
der kunde hans avgrunn dølge.
Han kneled i bønn ved den viede kjerte,
han red sig i lund med formildet smerte,
han sprengte til dyst med nytent mot;
thi pansrets glimrende bue stod
over et trofast hjerte.
Han førte et skjold mellom herrer bolde,
der kjentes blant hundrede andre skjolde:
et omvendt beger var malt derpå;
det bar Hr. Gilbert, en helt som få,
og ville sin sorg beholde.

Ordforklaringer

omvendt - snudd opp ned

skove – skoger

vove – bølger

pint – plaga

våker – er våken

under kistelokket – i kista (død)

gruble – tenke tunge tanker

helle sitt hode – bøye sitt hode

kummer – sorg

hunde – hunder

et dunkelt gjemme – et mørkt skjulested

svenner – unge hjelpere, tjenere

ha forlov – ha fri

ei – ikke

hustru – kone

med forstenet mine – med et stivt ansiktsuttrykk

der – som

litani – bønn som synges under gudstjeneste

lund – liten skog

larmende – støyende

falk – fugl som brukes under jakt

vilt – ville dyr i skogen som man jakter på

horn – blåseinstrument; det blåses i horn under jakta

vunde – sår

psalme – religiøs sang

bevede – skalv

falme – miste sin farge

et marmorbilled – et bilde (en statue) av marmorstein

spilled – spilte, lekte

rugende sorg – en sorg man ikke kan glemme

formilde – gjøre svakere

bold – djerv, modig

lindegren – grein på et lindetre

alver – overnaturlige vesener, ofte tenkt på som unge, lyse og vakre jenter

blommet – blomstrende, full av blomster

ten (trylleten) – tein (en trestav til å spinne med)

forgå – bli borte

vell – mektig strøm

harpe – stort strengeinstrument

grunne – gruble, tenke

et kall – et rop, en invitasjon

tindre – skinne sterkt

mosede stene – steiner som det gror mose på

kretsen – sirkelen

kildevover – bølger fra vannkilden

fe – kvinnelig eventyrskikkelse med overnaturlige evner

kinner og barm – kinn og bryst

der ligner sne – som likner på snø, snøhvit

ganske – her: fullstendig

lege – helbrede

sorrig – sorg

fluks – straks, med en gang

falle av minne – være borte fra hukommelsen

ufortøvet – raskt, straks

slynged – slengte, kastet

elvebredd – side av ei elv

ved borgeled – ved porten til borga

virke – skape, lage

kunne hans avgrunn dølge – kunne skjule de smertefulle minnene

knele – ligge på kne

kjerte – stearinlys

viet – velsignet av en prest

sprengte til dyst – dro i kamp

thi – for, fordi

panser – plate av metall som beskytter

skjold – plate av tre eller metall med håndtak på innsida; for å beskytte seg mot slag i kamp

Introduksjon