Marx, eiendomsklassen og proletariatet
Marx så på samfunnsutviklingen som en kamp mellom de undertrykte og undertrykkerne. I føydalsamfunnet sto denne kampen mellom godseiere og leilendinger, i industrisamfunnet mellom fabrikkeiere og arbeidere. Godseiere og fabrikkeiere, eller kapitalistene, fikk sin rikdom og makt gjennom eiendomsretten til produksjonsmidlene. Leilendingene og arbeiderne, eller proletariatet (de eiendomsløse), måtte selge arbeidskraft til godseiere og kapitalistene for å ha noe å leve av.
Siden det bare var arbeid som skapte verdi, levde kapitalistene og godseierne av å tilegne seg de verdiene som arbeiderne hadde skapt. De eiendomsløse forble fattige fordi de ble utnyttet av eiendomsklassen.
Max Weber og klassebegrepet
Karl Marx' klasseinndeling tok utgangspunkt i hans egen samtid (1800-tallet). Han kunne ikke forutse hvordan samfunnsforholdene skulle endre seg på 1900-tallet. Senere samfunnsvitere, særlig Max Weber, har derfor utviklet klassebegrepet og gitt det et videre innhold.
Weber pekte blant annet på at det ikke bare er eiendomsforholdet til produksjonsmidlene som avgjør hvilken klasse man tilhører. Forholdet til arbeidsmarkedet, autoritetsforhold og graden av frihet i ens egen arbeidssituasjon er også med på å bestemme klassestrukturen.
Flere grupper kapitalister og borgerskap
Kapitalistene eller borgerskapets forhold til arbeidsmarkedet kan for eksempel brukes til å dele borgerskapet inn i minst tre grupper. Langt fra alle kapitalister er tradisjonelle kapitalister, det vil si de som kjøper arbeidskraft i stor stil og ansetter mange arbeidere som skal drive med masseproduksjon. Det er også noen som deltar i produksjonsprosessen sammen med arbeiderne, for eksempel håndverkere, og de kjøper arbeidskraft bare i liten skala. Den gruppen kan vi kalle småkapitalister. En tredje gruppe er selvstendig næringsdrivende som ikke kjøper arbeidskraft, men utfører all produksjon med egne produksjonsmidler. Denne gruppen kan vi kalle småborgerskap.
Autoritetsforhold har også betydning for klassestrukturen. I dag er det få ledere i større bedrifter som samtidig er bedriftseiere. Mange ledere er ansatt av eierne for å lede bedriften. De leder andres arbeid, og de er med på å bestemme både produksjon og investeringer.
Graden av kontroll og frihet over egen arbeidssituasjon er også avgjørende for klassetilhørigheten. Fagarbeidere har større kontroll over sitt eget arbeid enn ufaglærte. Kunnskap og ferdigheter gir kontroll over egen arbeidssituasjon, og kvalifikasjoner gir et maktgrunnlag som hindrer at kapitaleierne får full kontroll over arbeidsprosessen.
Opplevelse av klasseforskjeller
I statistisk analyse blir sosiale klasser delt inn etter kriterier som inntekt, formue, utdanning eller forhold i yrkeslivet. Dette kaller vi objektive kriterier. Men den objektive plasseringen til en person i en sosial klasse er ikke nødvendigvis det samme som klassebevissthet. Det er ikke sikkert at de som blir plassert i for eksempel arbeiderklassen, føler at de hører til, eller føler noe interessefellesskap med, andre i arbeiderklassen.
Når en person føler interessefellesskap med andre medlemmer av samme sosiale klasse, snakker vi om en subjektiv dimensjon i klassebegrepet. Opplevelsen av klasseforskjeller hører sammen med klassebevisstheten. Men det er ikke alltid at de aller fattigste protesterer sterkest mot de som er rikest. Det henger sammen med at sosial avstand kan hindre oss i å få øye på klasseforskjeller og oppleve dem som sosial urett.
Dersom ulikhetene mellom klassene er store, og det samtidig er bred kontakt over klassegrensene, kan den personlige undertrykkingen og den sosiale ulikheten bli opplevd som urettferdig. Det kan også oppleves som urettferdig dersom grupper det er naturlig å sammenlikne seg med, oppnår goder du selv mener du også fortjener.