Kultur, etnosentrisme og konflikter

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Keystone Pictures USA

“Kultur, eller sivilisasjon, er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som et medlem av et samfunn”. Slik lyder en av de eldste og mest kjente definisjonene av kultur, gjort av antropologen E.B. Tylor på 1800-tallet. Denne definisjonen ble lenge brukt av samfunnsforskere. Kanskje fordi den var så vid og altomfattende. Det var veldig lett å plassere ulike fenomener og skikker inn i begrepet.

Etter hvert har begrepet blitt noe avgrenset. Definisjonene har ikke vært fullt så vide. Vi har for eksempel gått mer over til at kultur er en felles virkelighetsforståelse, og ikke at man nødvendigvis har de samme trosformene eller skikkene.

Ordet kultur er mest sannsynlig et av de begrepene som har flest innvendinger og problemer knyttet til seg. Det er svært omdiskutert og brukes på mange ulike måter. På 1950-tallet klarte man faktisk å oppdrive over 160 definisjoner av ordet. Bare av den grunn er det et begrep som er lett å misbruke, spesielt av dem som sitter med makten.

Kultur og konflikter går ofte hånd i hånd, og i enkelte tilfeller har denne sammensetningen en tredje part. Konfliktene kan ofte være begrunnet i en etnosentrisk tankegang. Etnosentrisme betyr, kort fortalt, at man vurderer andre folk og samfunn med utgangspunkt i seg selv. Altså, vi er målestokken andre vurderes ut fra. Ifølge denne tankegangen vil alle andre være mindreverdige i forhold til oss, nettopp fordi de er annerledes enn oss. Vi skal se på noen eksempler.

I mange samler- og jegersamfunn er menneskene analfabeter. Hvis vi følger etnosentrismen, er de mindre begavet enn oss. De kan jo tross alt ikke lese! Men vi behøver ikke besøke jegere og samlere i Afrika for å finne en slik holdning. Vi trenger ikke reise lengre enn til Norge. Den samiske befolkningen snakket lenge ikke norsk, og sognet heller ikke til kristendommen. Av den grunn ble de ansett som ville hedninger som ikke var like mye verdt som den gode, kristne nordmannen.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Erling Kjærnes

Etnosentrismen befaler nærmest andre å være lik oss selv. Det er et “must” for å være verdige mennesker. I senere tid har vi gått mer og mer fra det etnosentriske perspektivet. Blant annet ønsker antropologer å forstå ulike samfunn ut fra samfunnets egne premisser, fremfor å plassere dem på en slags rangstige hvor vi er på toppen. For, selvfølgelig, samfunnsforskere lefler ikke med rangering av samfunn. Dessuten har de fleste samfunn egne definisjoner på hva som er godt og ondt. Vi kan ikke gi et fasitsvar på noe slikt.

Etnosentrisme kan ofte – men behøver ikke – henge sammen med stereotypier. En stereotypi er en beskrivelse av antatte kulturtrekk ved en gruppe mennesker, alt fra kvinner til kongelige og religiøse grupper. En typisk stereotypi er beskrivelsen av jøder som griske mennesker og gode økonomer. En slik uttalelse viser oss at stereotypier ikke tar hensyn til den variasjonen som eksisterer innenfor en gruppe. Det er heller ikke gitt at de beskriver den fulle og hele sannheten. Ofte er det overdrevne beskrivelser av tingenes egentlige tilstand. Selvfølgelig finner vi jøder som har god økonomisk sans, men det gjelder langt fra alle. Noen jøder har kanskje havnet i økonomisk ruin. Hva vet vel vi?

Etniske stereotypier kan på sin side være fordømmende og derfor være en kilde til konflikter. At samer er skitne og at grønlendere er alkoholiserte, er eksempler på slike stereotypier. Denne typen holdninger kan være med på å styrke ens egen gruppes fellesskap, samtidig som det kan bekrefte ens egen posisjon på toppen av rangstigen. Altså: For å være best, må du være som oss. I tillegg kan denne typen stereotypier legitimere handlinger rettet mot en spesiell etnisk gruppe – handlinger som til syvende og sist kan bunne ut i konflikter.

Konflikter basert på etnosentrisme kan ofte bære preg av et majoritet/minoritets-forhold. Her skal vi se på forholdet mellom etniske majoriteter og minoriteter. I denne sammenhengen må vi ikke gå i fellen og si at minoritet er synonymt med å være i mindretall.

Selv vi ofte mener det i hverdagsspråket, så handler det her om å være en politisk minoritet. Altså, minoriteten har ikke like mye politisk makt som majoriteten – selv om førstnevnte faktisk kan være tallmessig overlegen. Sør-Afrika ble styrt etter et apartheid-system i perioden 1948-1994. Det innebar at landet ble styrt av den hvite delen av befolkningen, som i 1948 utgjorde bare en femtedel av den samlede befolkningen. De utgjorde likevel den politiske majoriteten. Resten av befolkningen, fargede og svarte, hadde få rettigheter og liten innflytelse, og utgjorde den politiske minoriteten.

Hvis en majoritet ønsker, på bakgrunn av en etnosentrisk holdning, å gjøre noe med en minoritet, kan det skje på flere forskjellige måter. I Sør-Afrika gikk majoriteten inn for segregering av folkegrupper. Gjennom apartheidideologien ble den svarte minoriteten fysisk atskilt fra majoriteten. Minoriteten ble ansett som mindreverdige, og den hvite majoriteten ønsket ikke å blande de to kulturene. Historien viser at apartheidpolitikken skapte store konflikter. Innad i Sør-Afrika kunne demonstrasjoner ende i voldelige sammenstøt mellom de to partene. Et eksempel er Soweto-opprøret på slutten av 1970-tallet, som endte med at flere hundre skoleelever ble skutt og drept av politiet.

I Norge tok majoriteten i bruk et annet grep.

Den samiske befolkningen ble lenge ansett som mindreverdige. For å komme opp på nordmennenes nivå, måtte samene bli norske. For å få det til måtte de fornorskes. Målet var å assimilere samene. De skulle rett og slett smeltes inn i majoritetsbefolkningen. På 1800-tallet ble det for eksempel vedtatt at all undervisning skulle foregå på norsk. De lærerne som hadde størst suksess i fornorskningsarbeidet skulle premieres.

Vi behøver ikke gjøre de store analysene for å forstå at denne type avgjørelser og etnosentriske holdninger skapte reaksjoner hos den samiske befolkningen. Konflikten utartet seg ikke like voldelig som i Sør-Afrika, men konflikter hvor etnosentrisme er innblandet kan være alvorlige uten å være voldelige.

Eriksen, Thomas Hylland (2003): Hva er sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Eriksen, Thomas Hylland (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.