Digital kompetanse

Kategoriene Krokan bruker og begrepet "digitalt innfødte" dukket først opp i Marc Prenskys artikkel "Digital Natives, Digital Immigrants" fra 2001. Vi skal se nærmere på Krokans beskrivelse av disse:

Gamlisene snakker om krigen og drømmer om enerom på sykehjemmet. De er redde for internett, har platespiller og husker den gang det var dans på lokalet. Da var det spillemennene og radioen som var inngangen til musikkens verden.

De digitale innvandrerne betrakter pc-er og mobiltelefoner som teknologi. De synes det er kjekt å kunne ringe barnebarna direkte på deres mobiltelefon, de sender meldinger […] og snakker kanskje med dem på Skype. De har møysommelig lært seg å bruke PC-er, sender etter hvert svært mange tekstmeldinger, men foretrekker fremdeles å lytte til musikk på stereoanlegget i stua. Og de abonnerer på papiraviser.

Der den digitale immigranten leser bruksanvisningen til den nye GPS-en, mobiltelefonen eller routeren i hjemmenettverket, kjører den innfødte bare på. Gjennom sitt omfattende kontaktnettverk kjenner de alltids noen som kan dette fra før, og som kan gi dem «kortversjonen» av hvordan de skal få det til å virke. Dette har de lært seg fordi de alltid har hatt muligheten til å spørre, de har alltid vært på MSN, de har vokst opp med mobiltelefoner og sms og de har lært seg hvordan ulike nettsamfunn fungerer for å dele kunnskap.^[1]

De digitalt innfødte er streamerne, «always on», de snakker engelsk nesten som innfødte og tar teknologien for gitt. De har aldri tenkt over at internett er relativt nytt, og at det går an å lure på hva Face Time er.

En tredel av norske fire- og femåringer er inne på nettet. Internett og mobiltelefon er en del av deres omgivelser. Du som leser dette er sannsynligvis en digitalt innfødt. Du vil ha problemer i hverdagen om mobilen og internett ble tatt fra deg. Disse mediene er like naturlige for deg som det for gamlisene er å slå på det elektriske lyset. En gang var det også nytt og merkelig.

Denne gutten vil nok ikke ha noen «knappeskrekk». Han vil sannsynligvis bli god til å koble opp den nye Get-boxen for bestefaren uten å lese bruksanvisningen, men han har en utfordring når han skal forklare gamlisen hvordan han kan finne klassisk musikk på Spotify.

Den som er født inn i det digitale nettsamfunnet har også en digital kompetanse som de eldre kan misunne dem. De kan utnytte de digitale medienes uttrykksformer og kommunikative kraft, og de vet også hvordan de kan lære det de ikke behersker fra før.

Den digitale kompetansen dreier seg ikke bare om å ha hørt om noe, men å mestre det. Mens de digitale innvandrerne, som for eksempel mange av lærerne, er vokst opp i tekstsamfunnet, vokser elevene opp i bildesamfunnet. De «leser» sider på nettet forskjellig fra måten de digitale innvandrerne leser skjermtekster på.

Mens tekst tradisjonelt leses fra øverste venstre hjørne og deretter linje for linje, leses bilder på en helt annen måte. Og mye tyder på at erfaringene med visuelle medier som film og dataspill også overføres til sider som inneholder tekst. I stedet for å lese lineært og sekvensielt, leter øynene etter ikonene, det klikkbare og det visuelle. De leter etter høydepunktene og det viktige, de komponentene som skaper mening i et skjermbilde.

Slik fungerer tradisjonelt redigert tekst dårlig, fordi den ikke gir noen holdepunkter for hva som er viktig eller uvesentlig. I teksten framstår i utgangspunktet alt som like viktig, og en må ofte konsumere det hele for å skjønne hva teksten vil formidle, mens et bilde fungerer på en helt annen måte. Det leses mer på samme måte som skjermbilder.^[2]

Den digitalt innfødte leser med største letthet en tekst og hopper enkelt til nye tekster via hyperlinker til andre menyer i systemet. Den som redigerer hypertekster tenker ikke lenger bare lineært slik som ved redaksjonen av en tradisjonell tekst. Han kan springe fra tema til tema og tilbake igjen uten å miste tråden.

Arne Krokan hevder at den ikoniske kompetansen, «evnen til raskt å se hva som er viktig i et skjermbilde og hva som ikke er det», skiller de innfødte fra den tekstorienterte foreldregenerasjonen. «Der mor vil lese boka, vil barna helst se filmen. Og der mor er fornøyd med å lese boka og kanskje høre på en diskusjon om den på tv eller et bokbad, vil barna delta i diskusjonen på nettet.»

Krokan sier at denne nye kompetansen skaper utfordringer for skolen, som bare i liten grad har tatt dette innover seg i utformingen av undervisningsopplegg, læringsprosesser og øvingsoppgaver. Både godt og dårlig, kommersielle interesser og filantropi (menneskekjærlighet), datasnokere og kunnskapsbaser finnes på nettet.

Utfordringen blir å lære mediekritikk, «å skille skitt og kanel». Vi må også ha et kritisk blikk på kilden for de opplysningene vi henter fra internett. Dette kan kalles kildekritikk. Med det store informasjonstilfanget som vi i dag har adgang til, er det viktig å stille spørsmål til kilden for informasjonen. Hvem står bak? Hvor kommer disse opplysningene fra? Hva er budskapet? Kan vi stole på denne kilden?

Kategoriene til Prensky kan brukes for å illustrere at det finnes ulike tilnærminger til digital teknologi mellom generasjonene, slik Krokan gjør her. Samtidig mister vi en del nyanser ved å bruke begrepene.

Ikke minst er begrepet "digitalt innfødte" omdiskutert. Er det virkelig sånn at ungdom i dag har en slags medfødt forståelse av det digitale? Hvis begrepet brukes for å hevde at de som vokser opp i en digital hverdag ikke trenger opplæring, blir det problematisk. Barn og unge bruker digital teknologi uten å nødvendigvis reflektere så mye over hva de gjør og hvorfor. Mange mangler den kildekritiske kompetansen som Krokan nevner, men også forståelsen av systemene bak appene og verktøyene de bruker. I tillegg er det store forskjeller på tilgang til digitale verktøy og opplæring.

Professor Arne Krokan har gjennom flere år blogget om digital utvikling i Norge. Du kan lære mye ved å lese bloggen hans her.