Hopp til innhold

Fagartikkel

Handelsprivilegier

Samfunnet på 1700-tallet var preget av at grupper hadde privilegier. Dette var særrettigheter eller fordeler som kongen hadde gitt. Adelen hadde egne privilegier, men like viktig var privilegier i form av næringspolitikk og for å styre hvem som hadde rett til å drive handel.

LK20LK06
Mossefossen med tømmer på elva i forgrunnen. Røyk fra Moss Jernverk. Bebyggelse og kirke i bakgrunnen. Trykk fra cirka 1800.

Moss jernverk ved Mossefossen, cirka 1800

Næringspolitikk

Privilegier ble ofte brukt som næringspolitikk. Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt «cirkumferens», rundt gruven eller verket.

Små foretak, slik som skomakere, bakere eller andre håndverk, var også regulert. Laugene, som altså var samling av håndverkere, regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.

Handelsprivilegier

Christiania havn i 1800.  Det er både store seilskuter og små båter i havna. Bebyggelse rundt havna med ulike trebygninger. To menn i forkant ser ut til å diskutere. Trykk.

Kjøpmenn i Kristiania havn. Handelen var også regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. Man måtte være borger av en kjøpstad for å ha rett til å drive handel.

Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det åtte kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.

Hvem som fikk handle, var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel, måtte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet at ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater og deres enker var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt «bissekremmere», og det var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensninger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten, fikk selge til utlandet.

Mot slutten av 1700-tallet ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, fram mot 1850-tallet.


Industri

I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til dem som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk, som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak som fikk enerett på salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.

Sist oppdatert 08.04.2021
Skrevet av Ragnhild Hutchison
Rettighetshaver: Norsk lokalhistorisk institutt

Læringsressurser

Næringslivet i Norge 1500–1800