Fra svartedauden, spanskesyken, kopper og kolera til AIDS og ebola. Med de utallige epidemiene som har herjet gjennom historien, er det nærmest et under at noen i det hele tatt fortsatt er i live.
Epidemier har eksistert like lenge som menneskesamfunnene. Men med etableringen i middelalderen av trygge handelsruter over store geografiske områder, spredte de seg bokstavelig talt som pesten til alle verdenshjørner. Og med en styrke som fikk krigens redsler til å blekne.
Pestene i senmiddelalderen
Kanskje de mest omseggripende og katastrofale epidemiene var pestene som herjet Europa i senmiddelalderen (ca. år 1300-1500). Pestepidemiene ble utløst da det mongolske riket ekspanderte vestover, mens det italienske ekspanderte østover, og de møttes på Krim.
– Pest forekom ikke naturlig i Europa. Italienerne brakte pestbakterier med seg tilbake fra møtet med mongolene. Svartedauden var snart et faktum, og den spredte seg raskt gjennom handelsvirksomhet. Til Norge kom epidemien med en båt fra England til Bergen i 1349, forteller Ole Moseng, professor i historie.
Enorme dødstall
I løpet av bare noen måneder vandret svartedauden gjennom hele den sørlige delen av Norge og drepte minst halvparten av landets befolkning. I Europa døde 30 til 60 prosent av befolkningen i løpet av fire år (1347–1351). Pest fortsatte å herje med jevne mellomrom i 300 år, men man begynte å ane noen sammenhenger når det gjaldt smittefare.
– Da pest truet med å komme tilbake til Norge i 1710, hadde for eksempel grensevakter stående ordre om å skyte enhver som forsøkte å krysse grensen, og deretter ikke bruke hendene i forbindelse med begravelsen. Ingen ble skutt, men det sier noe om alvoret, sier Moseng.
– Pestepidemiene førte med seg store sosiale og politiske endringer. Et eksempel er kongemaktens, kirkens og aristokratiets svekkede makt i senmiddalderen. Var du adelsmann som eide store jordgods, men ikke hadde noen til å drive dem fordi mange bønder var døde, måtte jorda leies ut til svært mye lavere pris. Slik falt mye av jordeiernes inntektsgrunnlag bort. Samtidig ble prisen på jord mye lavere, og ressurstilgangen for en vanlig bonde ble bedre. Dette forrykket maktbalansen og kan ses som en viktig forutsetning for at aristokratiet mistet sine politiske og økonomiske maktposisjoner, mener Moseng.
Kopper og krig
Selv om pest til slutt var under kontroll, var det nok av andre virus og bakterier å dø i hopetall av. Blant annet sto koppeepidemiene i kø for å spre uhygge og død – særlig blant barn – til ut på 1800-tallet. På bare timer kunne koppene danne seg over hele kroppen, og de spredte seg med enorm kraft når de sprakk. I samme tidsrom gjennomførte kolerabakterien en fatal verdensturné som etterlot noen titalls millioner dødsofre.
Og med første verdenskrig fikk vi spanskesyken. Horder med soldater som levde tett under kummerlige forhold – stort sett i skyttergraver – var de “perfekte” sykdomssprederne både seg i mellom og via kontakt med det sivile samfunn. 40 millioner liv gikk tapt i denne influensaepidemien – langt flere enn i selve krigen (ca. 16 millioner).
Radesyken og polio
Verden har vært rammet av en lang rekke epidemier utover dette, som ikke nødvendigvis har fått like fatale konsekvenser, men som har hatt stor betydning for den medisinske utviklingen. Fra norsk vinkel kan radesyken, som herjet fra begynnelsen av 1700-tallet til midten av 1800-tallet – spesielt på Sør- og Sørvestlandet – nevnes. Sykdommen ga ondartede sår, som blant annet kunne “spise opp” nesen. Det var i forbindelse med radesyken at både sentrale og lokale myndigheter for første gang i Norge gikk systematisk til verks for å bekjempe et medisinsk problem, en viktig forutsetning for opprettelsen og utbredelsen av sykehus.
Polioepidemien på sin side fikk enorm mediaoppmerksomhet – særlig i USA – da den slo ut som verst i første halvdel av 1900-tallet. Virussykdommen virket spesielt “ond” fordi den så ofte rammet barn, og i mange tilfeller førte til at man ble lam for livet. Det finnes fortsatt ingen kur for polio, men vaksinering har i praksis utryddet sykdommen.
Forstår smitte bedre
Men epidemienes tid er ikke over. AIDS og i senere tid Ebola har fått enorm oppmerksomhet, men hva er det som hindrer dagens epidemier i å få så vidtrekkende konsekvenser?
– Det viktigste er at vi nå vet hvordan sykdom smitter, og at vi er i langt bedre stand til å bryte smittekjeden. Vi kan sette i gang nokså øyeblikkelig tiltak for å hjelpe de som er syke, samt i stor grad isolere smitten på et tidlig tidspunkt. Ikke minst kan vi nå ut med informasjon om hvordan å ta forholdsregler – noe de nærmest var kunnskapsløse om i for eksempel middelalderen, sier Hanne Nøkleby, fagdirektør i Folkehelseinstituttet.
– Men finnes det noen garanti mot at epidemier blir menneskehetens endelikt?
– Teoretisk sett har man ingen garanti for at det ikke kan komme en ny supersmittsom sykdom lik svartedauden, som spres så raskt at man ikke rekker å sette i gang tiltak. Men det er ytterst lite sannsynlig, av de før nevnte grunnene. Dessuten har jo historien vist at det selv i absolutt verste fall vil være overlevende, legger Nøkleby til.