Tidlig i juni 2015 dukket tre sivilkledde politimenn opp på døren hos filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen for å ransake hjemmet hans. Rolfsen arbeidet med en dokumentar om islamisten Ubaydullah Hussain som er tilknyttet Profetens Ummah, og om Norges evner til å takle situasjonen. Politiet var ute etter bevismateriale i forbindelse med etterforskningen av en atten år gammel nordmann som var siktet for å ha tilsluttet seg en islamistisk terrororganisasjon. Derfor var informasjonen Rolfsen hadde samlet, interessant.

Selv om Rolfsen ikke var medlem av noen journalistorganisasjon, var presseforbundet ved generalsekretær Kjersti Løken Stavrum raskt ute og reagerte på razziaen til PST. Saken havnet i domstolene og gikk hele veien fra Tingretten via Lagmannsretten til Høyesterett. Mens Rolfsen tapte i Tingretten og Lagmannsretten, avgjorde Høyesterett at det var PST som brøt loven da de konfiskerte videomaterialet fra Rolfsen.

Til pressen sa Kjersti Løken Stavrum at dommen viste demokratiets styrke i fryktens og terrorens tid, og dommen ble prisbelønt av prestisjeuniversitetet Colombia i New York, som deler ut Colombia Global Freedom of Expression Prizes.

I noen sammenhenger er informasjon fra personer som ikke ønsker å bli navngitt, den eneste måten å få fram viktig informasjon på. Det er rett og slett for farlig å stå fram offentlig med det man vet. I slike tilfeller sier Vær Varsom-plakaten at en journalist skal beskytte kildene sine. En kilde har krav på vern mot andre som kan tenke seg å skade kilden på en eller annen måte. Det betyr at den informasjonen en kilde gir til deg som journalist, i hovedsak ikke skal utleveres til andre. Journalisten har i tillegg et spesielt ansvar overfor kilder som kanskje ikke er klar over virkningen av det de sier.

Historien om filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen forteller oss at ytringsfriheten slett ikke er en frihet som står skrevet i stein, eller som gir oss rett til å ytre oss om alt. Det finnes områder som også Grunnloven § 100 begrenser, og i loven selv kan vi lese at «særlig tungtveiende hensyn» kan tale for at noe holdes hemmelig. Dette kan være saker som handler om rikets sikkerhet, og i Rolfsens tilfelle var det nettopp mistanke om at filmskaperen satt på informasjon om at en alvorlig forbrytelse var i ferd med å finne sted, som gjorde at PST mente at de hadde rett til å beslaglegge den informasjonen som Rolfsen hadde samlet. Nettopp planlegging av terrorvirksomhet er et hett tema: Hvor går grensen for å tenke på å gjøre noe ulovlig, utveksle idéer med andre om dem og det å faktisk gjennomføre dem?