Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Slik er det hvert år. Onsdag etter påske kommer oversikten over alle som er gått bort i den uken avisene ikke har kommet ut. Det nytter ikke å henvise de etterlatte til nettutgaven, ennå hører en annonse i papiravisen til det faste ritualet når noen dør.

Men det er vanligvis også den eneste offentlige markeringen av et dødsfall. Bortsett fra den enspaltede kunngjøringen av at noen ikke er blant oss lenger, er døden for det meste en privat hendelse. Normalt er det bare den spektakulære død; i en ulykke eller som offer for en forbrytelse, som utløser omtale i mediene.

Men tidene er jo alt annet enn normale. Midt i april, en måneder etter at landet ble stengt ned, var hele forsiden av Adresseavisen, den største avisen nord for Dovre, viet et dramatisk oppslag om at en sykehjemspasient i 80-årene var død. Tittelen lød: «-Dette er tøft for de pårørende». Lederen for brukerrådet ved senteret fortalte at mange gråt mye og sov dårlig om nettene.

To måneder etter nedstengningen melder NRK fortsatt i sine nyhetsbulletiner om en eldre mann som er død på ett sykehjem og om en eldre kvinne som er død på et annet. Mennesker som dør av Covid-19 er ennå nyhetsverdige, mens de som dør av kreft, lungebetennelse og alle andre lidelser, ikke får annen offentlig omtale enn den private annonsen.

En stund var det forståelig at vi behandlet pandemiens ofre annerledes enn andre dødsfall, men nå er det på tide å dempe oppmerksomheten om hvert enkelt dødsfall. Ikke av mangel på respekt for hver av de døde, men av omsorg for alle de levende.

Så langt har 60 prosent av Covid-19-dødsfallene i Norge skjedd på institusjon, vanligvis et sykehjem. Sykehjemmet er det høyeste omsorgsnivået vi har i norske kommuner, men det er også siste stoppested for de som får langtidsplass der. Utskiftningen er stor, og den er naturlig. Omtrent hver tredje av beboerne på norske sykehjem dør i løpet av et år, ifølge den nasjonale kompetansetjenesten for aldring og helse. Det er rundt 13 000 dødsfall i året. Til sammen dør rundt 40 000 nordmenn årlig. Hittil har drøyt 200 dødd av Covid-19 i Norge.

Selvsagt bør vi registrere omfanget av pandemien og følge med på konsekvensene av de ulike grepene som myndighetene og vi alle tar, fra åpning av restauranter til intensiv håndvask. Men ved å behandle hvert enkelt dødsfall som en nyhetshendelse i uke etter uke, måned etter måned, risikerer vi å gjøre vondt verre. Personalet på sykehjemmene kan lett få følelsen av at de svikter, selv om de ellers er vant med å håndtere døden. Angsten i samfunnet er allerede er høy, og den blir absolutt ikke mindre av at NRK behandler hvert eneste dødsfall som noe som fortjener hele nasjonens oppmerksomhet. Hvis vi skal leve med viruset lenge, er det avgjørende for folkehelsen at journalister innser at de har viktigere oppgaver enn å vedlikeholde frykten.

Det er skrevet bøker om hvor dårlige journalister er til å håndtere statistikk, men det er likevel på tide å gå fra individnivå til statistiske sammenstillinger. Får vi en andre og en tredje bølge, kan det selvsagt være på sin plass å registrere utviklingen fra dag til dag, men den nitide tellingen av hvert enkelt dødsfall har en forsterkende effekt som kan lede til dødsfall av mange andre årsaker. Kreft kan gå uoppdaget fordi folk får inntrykk av at helsevesenet nå utelukkende er innstilt på å forhindre pandemidød. Selvmordsraten kan gå opp fordi angsten får spre seg fritt.

Oxford Dictionary of Journalism har amplification som et eget oppslagsord, og definerer det som den uproporsjonale betydning et fenomen kan få av at mediene dekker det tyngre enn andre. Det er det som nå skjer med nærdekningen av hvert eneste Covid-dødsfall blant en gruppe mennesker som uansett er i livets siste fase.