Når jegeren blir den som jages

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Mange journalister og redaktører forsikrer at de har lært mye av det som ofte blir kalt VG-saken, men som VG selv helst vil omtale som Bar Vulkan-saken. Ved å studere det som gikk galt da avisen fikk tak i videoen hvor Trond Giske danset med en ung kvinne, går det an å gjøre hele norsk journalistikk bedre.

Men én lærdom er ikke blitt diskutert like mye som behovet for å sitere korrekt og ta hensyn til hvor rutinert en kilde er. Til fagbladet Journalisten sier leder for redaksjonsklubben i VG, Erling Thømt-Ruud, at det var en «aha-opplevelse» å sitte på den andre siden i en så stor sak. Selv om han har som prinsipp alltid å svare når kolleger spør, ble det litt mye. Han sluttet å ta telefonen, svarte via SMS, og ba om få spørsmålene på forhånd. Nøyaktig slik en kommunikasjonsrådgiver ville anbefalt ham å gjøre. Og nøyaktig slik pressefolk helst ikke vil at kilder skal oppføre seg.

VGs ledelse gjorde det samme. De trakk seg inn i et skall og ba om tid til å finne ut hva som var skjedd. Det gikk over en måned før de til slutt la fram en rapport der de konkluderte med at de hadde gjort flere grove feil. Mange andre som har vært hardt presset av journalister, ville gjort mye for å få en måneds betenkningstid.

Redaktører og journalister kommer til å møte kommunikasjonsrådgivere som vil vise til VGs håndtering av sin egen krise, og spørre hvorfor de må svare i løpet av noen timer, når VG bevilget seg en måned. Det er et godt spørsmål, som pressen skal slite med å finne et like godt svar på. Klubbleder Thømt-Ruud reagerte jo fullstendig normalt da stormen traff ham. Normalt for kilder, må det tilføyes. VGs sjefredaktør, Gard Steiro, har beskrevet opplevelsen som å gå på en tredemølle der andre regulerer farten: «Enten klarer du det, eller så går du på trynet.» I en slik situasjon er det naturlig å gjøre alt for å holde balansen.

Mange har gått på trynet når de brått blir utsatt for en mediestorm. Det er ikke tilfeldig at det mest vanlige uttrykket for en slik situasjon, nemlig «drevet», er hentet fra jaktens vokabular. Den sentrale kilden oppfatter seg lett som et bytte når telefonen begynner å riste av henvendelser fra all verdens redaksjoner, når det står journalister på trammen og i oppgangen og det ikke er mulig å åpne en nettavis uten å se bilde av seg selv.

Hvis kritikken bare kommer fra ett hold, er det mulig å forklare seg. Men når alle mediene har hver sin vinkling, og anklagene gjentas i ulike variasjoner døgn etter døgn, blir ethvert forsvar umulig. Den som blir utsatt for et slikt press, mister lett kontrollen over sin egen tilværelse. Farten blir for stor, de tryner.

Journalisten har intervjuet flere pressefolk som havnet i denne situasjonen i 2019. Felles for dem alle er at de reagerte som folk flest gjør i en slik situasjon, og at denne reaksjonen kom overraskende på dem. Noen beskriver det som et sjokk å havne på den andre siden av mikrofonene, andre mener at alle journalister bør intervjues iblant. Dette er åpenbart noe vi ikke skjønner uten å oppleve det.

Den som velger å utdanne seg som journalist, vil få lang og god opplæring i å være reporter. Men hittil har det ikke vært vanlig å trene kommende journalister i å være kilde. En av lærdommene fra VG-saken bør derfor være at i tillegg til undervisningen i ortografi og fotografi, bør det også settes av tid til å utvikle sterkere empati – evnen til å sette seg inn i andre menneskers tilstand. Det er all grunn til å tro på de som sier at de er blitt bedre journalister av å bli utsatt for journalistikk.