Hopp til innhold

Litterære tekster

Fem på jordet

Hvis det er én gruppe journalistene burde være mer skeptiske overfor, så er det folk.

Mennesker med brennende fakler foran Stortinget. Foto.

Fakkeltog mot voldtekt og vold mot kvinner foran Stortinget i november 2016.

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Bente tør ikke gå alene hjem i mørket. Dette meldte Søndagsrevyen den siste helgen i november, hvor det jo er ganske mørkt. Bentes angst er selvsagt ikke å kimse av, men hvorfor ble hun intervjuet i landets viktigste nyhetsmedium? Fordi hun var Folkets Røst, en faglig krykke altfor mange journalister støtter seg på når reportasjen ikke klarer å stå på egne bein.

Bente sto med en fakkel i hånden, klar til å demonstrere i Oslos gater for kvinners rett til ikke å bli utsatt for vold. Dagsrevyen hadde fått en rapport fra Barne- og likestillingsdepartementet som viser at tre av ti norske kvinner sier at de har opplevd vold i en eller annen form. Ministeren stilte velvillig opp foran Stortinget for å si ting som ingen kan være uenige i. Men redaksjonen følte nok at et ministerintervju ble noe snaut, så de koplet på en kilde til: Folk.

«Funna i rapporten overraska folk som var møtt opp til fakkeltog i Oslo i samband med FNs internasjonale dag for avskaffing av vald mot kvinner», sa Ingunn Solheim i studio – før vi forflyttet oss til Karl Johan og lynkorte spørsmål til tre av deltakerne i demonstrasjonen. Vi vet ikke om de tre var representative for alle som gikk i toget, vi vet ikke hvorfor akkurat de tre var valgt ut, og vi vet ikke hvilken bakgrunn de har for å uttale seg. Men nå var de «folk», og folk skal man jo høre på.

«Vi er kvinner og vi føler oss utrygge», sa Bente. Jeg utelater etternavnet her, fordi det ikke er noe å laste henne. Hun svarte på det hun ble spurt om, ut fra egne erfaringer. Men hun formulerte seg som om hun snakket på vegne av hele sitt kjønn. I så fall burde vi fått vite hvordan hun fikk dette mandatet.

I motsetning til andre kilder får folk på gaten aldri kritiske oppfølgingsspørsmål. Det er fordi reporteren vet at det ikke betyr noe hva de svarer, de er bare pynt i reportasjen. En kompetent kilde ville sagt at det statistisk sett er helt trygt for norske kvinner å gå hjem i mørket – det er når de kommer inn i lyset hjemme at faren øker. Det korte innslaget med Bente bidrar derfor til å gi seerne et feilaktig inntrykk, uten at det bekymrer Dagsrevyen det minste. De har balansert eliten (ministeren) mot folket, og det må vel være utmerket?

På fagspråket heter det VoxPop, av vox populi – folkets røst. Ideen er at også den vanlige mann og kvinne skal komme til orde i den offentlige debatt – og det er en ganske dårlig idé, slik den vanligvis blir omsatt i handling.

I de større avisene har fenomenet «Fem på gaten» mer eller mindre forsvunnet, men i radio og fjernsyn er det fortsatt vanlig å ta turen ut på nærmeste hjørne for å høre hva tilfeldige forbipasserende måtte mene: «Vi har spurt folk i Trondheim hva de synes om den nye avgiften/lovforslaget/situasjonen i Ukraina/pelsdyrnæringen». Det er et rent lotteri hva svarene blir, det kan bli 100 prosent mot pels eller 100 prosent for, begge deler like lite representativt. Likevel behandler programleder ofte «folkets røst» som noe autoritativt: «Nå hører du at folk ikke er særlig bekymret for klimaendringene, hva har du å si til det, du ekspert fra Cicero senter for klimaforskning?»

Hvis NRK eller andre medier virkelig var interessert i hva folk mener, ville de betalt et profesjonelt meningsmålingsinstitutt for å gjennomføre en metodisk forsvarlig undersøkelse. Det er selvsagt billigere å sende en reporter ut på gaten et kvarters tid, men resultatet kan være at flere kvinner helt ubegrunnet blir redde for å gå hjem i mørket.

Sist faglig oppdatert 03.12.2018
Skrevet av Sven Egil Omdal

Læringsressurser

Mediekritikk

Oppgaver og aktiviteter

Kildemateriale