Den som skriver om sexy stjernetegn og hva Sophie Elise har til salgs denne uken, bør se seg engstelig over skulderen.
Mediekommentar av Sven Egil Omdal
Klokken var litt over halv fem om ettermiddagen den 27. januar 2015. Apple hadde nettopp offentliggjort resultatene fra siste kvartal. Børsjournalistene hamret løs på tastaturene for å få fortalt leserne så raskt som mulig at det var solgt langt flere iPhones og iPads enn ekspertene hadde trodd.
Men de var ikke kommet til første punktum før det blinket på skjermen. Associated Press hadde allerede publisert en sak. Den var kort, presis, og skrevet akkurat som slike meldinger pleier å være formulert. Farten skyldtes ikke at AP hadde fått nyheten før noen andre, men at teksten var skrevet av en robot. Amerikanerne, tenkte nok noen, det er litt mye Star Wars med dem. Amerikanerne vet ikke hvordan norsk lokaljournalistikk krever personlig tilstedeværelse og kunnskap som bare levende mennesker kan håndtere.
Ett år senere jobbet en kommunalrobot i VGs redaksjon. Den brøt en generell artikkel om norske kommuners gjeld ned på hver enkelt av landets 428 kommuner. Det var bare å velge sted i ingressen, så handlet hele saken om akkurat hvor mye din kommune skylder, hvordan den håndterer gjelden, og – i 150 av variantene – hvordan ordføreren ser ut. Teknologien var ikke svært avansert, men resultatet skapte en følelse av at VG rykket adskillig nærmere leseren.
Det samme skjer når avisene lar roboter skrive referat fra fotballkamper redaksjonen ikke har mulighet til å dekke, eller er lynraskt ute med veimeldinger på mobilutgaven når det går et ras, eller en elv flommer over.
Vi journalister nevner det aldri når vi forhandler om lønn, eller diskuterer vår plass i det demokratiske kretsløp, men mye av det vi holder på med er sløv rutine. Det er grenser for hvor mye kreativitet det er mulig å få plass til i en sak om at oljeprisen går opp eller ned.
Etter at AP engasjerte roboter fra selskapet Automated Insights, har de tidoblet antallet korte børsartikler. Robotene tuller ikke med tallene, noe journalister nok innimellom har gjort. Robotene kjenner alle reglene i byråets berømte Style Book, de vet hvordan direktørene staver navnene sine – og de blir ikke hengende ved kaffeautomaten store deler av dagen. Derfor vil robotene rykke inn også i norske redaksjoner, og det skjer raskt.
Men kan de likevel erstatte de menneskelige journalistene, de feilbarlige vesenene som av og til tror at en femtedel er mer enn en fjerdedel, ikke vet at Ketil Solvik-Olsen skriver fornavnet uten j, og forveksler Irak og Iran, med de uoversiktlige konsekvenser det kan ha?
Lørdag 30. januar trykket Stavanger Aftenblad én enkelt reportasje over 64 sider. Et eget bilag, langt som en normal bok, handlet utelukkende om hvordan barnevernet hadde behandlet en ung jente med store problem. Det voldsomme trykket fra en sak som journalisten hadde jobbet med i flere år, førte til at barnevernet øyeblikkelig ba om å bli gransket. Reportasjen utløste øyeblikkelig en nasjonal debatt om hvordan vi tar oss av barn som trenger samfunnets omsorg.
To dager senere publiserte Nettavisen en sak under tittelen «Dette er det mest sexy stjernetegnet». Saken var på 14 linjer, i tillegg til listen over de 12 stjernetegnene. (Steinbukkene er mest sexy, men det har jo vi som er født i januar, alltid visst.) Alt var klippet/sitert/stjålet fra svenske Expressen, som igjen hadde fått «fakta» fra en datingtjeneste.
Begge de to artiklene hadde bylinebilde av journalisten. De er begge journalistikk slik begrepet vanligvis defineres, men de representerer de ekstreme ytterpunktene i faget. Aftenbladets «Glassjenta» krever engasjement, dyp innsikt, ekstrem utholdenhet, et avansert språk, mot til å stå imot press og høyt utviklet evne til etisk refleksjon. Den krever også en redaksjon som kan støtte og supplere, tilrettelegge og følge opp. «Sexy sternetegn-kåringen» krever kunnskap om hvordan copy/paste virker.
Robotene kommer til å spise seg inn i faget fra den magre enden, fra den delen av journalistikken der språket er fattig og fullt av klisjeer, innholdet forutsigbart og refleksjonsnivået lavt. Journalister som ikke vil bli spist, gjør lurt i å søke mot den andre enden.