Når politiske spørsmål skal avgjøres, regnes det som en demokratisk dyd at hver person har én stemme. Men det kjennes selvsagt mye bedre å ha 480.
Mediekommentar av Sven Egil Omdal
Vi satt rundt et bord og diskuterte VGs pågående avstemning om hvem som bør bli årets navn. Jeg fortalte at jeg hadde forsøkt å finne ut hvor lett det var å stemme flere ganger, og at det i hvert fall ikke var noe problem å stemme én gang på mac-en, én gang på iPad-en og én gang på hver av de to telefonene jeg bruker. Da smilte en av de andre overbærende og sa at han nettopp hadde snakket med en kvinne som skrøt av at hun hadde stemt 480 ganger på Hege Storhaug.
På det tidspunkt nærmet Storhaug seg de 42 000 stemmene hun til slutt fikk. Avstanden ned til Mats Zuccarello Aasen på andreplass var formidabel, han endte på drøyt 17 000. Slik kan det gå når hvem som helst kan nominere, og sperrene i systemet er som å sette opp en grind midt på vidda, det er bare å gå rundt.
Men det var jo ingen grunn til å hisse seg opp over at en islamkritiker og en ishockeyspiller som holder til i USA, ble framstilt som de viktigste norske personene i 2015. Nettavstemninger er nettavstemninger. Metodisk er de ikke særlig annerledes enn å stikke hodet ut av vinduet og spørre første og beste forbipasserende om Norges Bank bør senke styringsrenten eller om Nato bør bombe Belgia. Svarene kan ikke brukes til noe.
Dette vet også redaksjonen i Nettavisen, men de later stadig som om de ikke vet det. Midt i VGs avstemning intervjuet de derfor Hege Storhaug, som uimotsagt fikk hevde at «for meg personlig betyr dette ingenting, men det som betyr alt, er at dette er et sterkt politisk signal».
Enhver journalist som tar jobben alvorlig, ville påpekt at det selvsagt er omvendt. Som politisk signal betyr dette ingenting, men for Hege Storhaug personlig føles det selvsagt godt. Men ettersom Nettavisen selv jevnlig gjennomfører slike nettavstemninger, og deretter bruker dem som grunnlag for sjefredaktørens kommentarer om hva «folket» mener, kom det ingen kritiske spørsmål.
Den pseudonyme bloggeren Doremus, som med støtte fra Fritt Ord kikker pressen litt nærmere i kortene, har flere ganger forsøkt å forklare Nettavisen hvor lite man kan stole på selvselekterte undersøkelser. Når utvalget er skjevt, som det er nødt til å bli i en avstemning om et kontroversielt tema der alle kan delta, og til og med stemme flere ganger, kan ikke resultatet brukes til noe seriøst formål.
Siden sjefredaktør Gunnar Stavrum har studert sammenliknende politikk ved det utmerkete universitetet i Bergen, vet han dette. Likevel har han lagt inn en metodisk selvmotsigelse når Nettavisen selv spør sine lesere, for eksempel om det bør være folkeavstemning om mottak av syriske flyktninger. «Avstemningen i denne saken er uhøytidelig, og er ment for å ta tempen på leserne våre», står det.
De to formålene lar seg ikke forene. Hvis jeg tar tempen på en som står meg nær og ser at den er 40,6 grader, er det ikke lett å være så forbasket uhøytidelig. Da ringer jeg Legevakten. Nettavstemninger tar ikke tempen, verken på folket eller på leserne. Resultatet viser bare hva de som har deltatt i akkurat denne nettavstemningen, har ment, og klarer vanligvis heller ikke å skille ut de som har ment det 480 ganger.
VGs endelige kåring vil bli avgjort av en metodisk forsvarlig meningsmåling, utført av TNS Gallup, men med den store svakhet at de ti finalistene er stemt fram gjennom en prosess som er grunnleggende skjev og vidåpen for manipulasjon. Det kan vi sikkert leve med, så lenge vi ikke tror at resultatet er et politisk signal om noe som helst.