Mediebildet har endret seg voldsomt de siste årene, og det skjer i stadig raskere tempo. Trine Eilertsen kommenterer en del av trendene. Eilertsen er kjent som tidligere sjefredaktør i Bergen Tidende og Aftenposten.
Mediebilde i endring
Mediebildet har endret seg voldsomt de siste årene, og det skjer i stadig raskere tempo. Et eksempel er fenomenet iPad, som kom fort på oss, og som vi måtte ta stilling til. Nå er iPad på alles lepper, og vi bruker mye tid på å forholde oss til det.
De viktigste trendene vil jeg oppsummere slik:
- Inntektene til mediehusene går ned, fordi leserne i mindre grad betaler for innholdet. Tidligere levde vi av en blanding av leserinntekter og annonseinntekter. På nett er det først og fremst annonseinntekter som holder liv i oss. Det gjør mediene mer sårbare for konjunkturer.
- Den delen av befolkningen som forholder seg til papiraviser, blir stadig eldre, og mediehusene sliter med å rekruttere yngre lesere til papiret.
- De yngre leserne bruker nett i mye større grad.
- Mangfoldet har aldri vært større. Tallet på redaksjoner og plattformer har økt dramatisk. Det er mye mer av den dårlige journalistikken, men også mye mer av den gode journalistikken. Det siste fordi metodene er blitt flere og bedre, ikke minst med bruken av Internett og digitale kilder.
- Deltakelsen fra leserne er sterkt økende. Tidligere var det først og fremst journalister og maktpersoner som ytret seg offentlig. Nå er leserne aktive i en helt annen grad via Facebook, Twitter, blogger og e-post.
- Ingenting er lokalt, alt er globalt. Digitaliseringen av mediene har gjort at enhver ytring kan spres over hele verden i løpet av sekunder. Et eksempel er Muhammed-karikaturene og debatten rundt dem. En sak som ble trykket i Adresseavisen den ene dagen, ble spredt på gaten i Islamabad den neste, og utløste store demonstrasjoner.
Sammensmelting – og konkurranse
De ulike medieplattformene som papir, nett, lesebrett og TV er i ferd med å smelte sammen. Det gjør at både mediebildet og konkurranseforholdene endrer seg. Tidligere tok NRK seg av alt av levende bilder, mens vi andre holdt på med tekst og stillbilder. Nå er NRKs nettside like fylt med tekst som BTs, og vi produserer levende bilder hver dag. De nye lesebrettene viser hvordan alt dette smelter sammen, og hører sammen, og formidling og journalistikk er et fag som i liten grad er spesifisert til papir eller TV. Etter hvert må journalistene beherske flere fortellingsmetoder.
Gratis – eller betaling?
Produksjon av nyheter er kostbart. En god gravesak kan koste både 10 og 12 uker med intenst arbeid fra to–tre personer. Det koster også å ha personer på jobb nesten hele døgnet, og levende bilder er dyrt. Jo høyere kvalitet, desto mer kostbar er journalistikken å produsere. De som lager journalistikken, er mer kompetente og er dyrere å lønne, og metodene krever tid og grundighet som også koster.
Dette må vi finansiere. Det betyr at leserne må belage seg på å betale mer for godt innhold. En sak som har kostet oss 200 000 kroner å lage, kan ikke gis bort på nett uten videre, slik det blir i dag. Noen saker kan vi fremdeles gjøre det med, men leserne må belage seg på å betale for kvalitet her, som på alle andre områder i livet. Vi må jobbe for å bevege oss i retningen vi kjenner fra før: en kombinasjon av annonseinntekter og leser- og brukerinntekter. De som klarer å knekke koden, klarer også å lage kvalitet i fremtiden.
Redaksjonell frihet – finansiering
Kvaliteten er avhengig av at mediene har den redaksjonelle friheten vi er vant til at de har. Så snart det sås tvil om den, fordi en eier prøver å påvirke innhold, eller annonsører prøver å påvirke innhold, raser fundamentet for den journalistiske kvaliteten. Derfor er uavhengighet første bud for enhver redaktør som er geniunt opptatt av journalistikk, og det ligger fast uansett hvordan mediene blir finansiert.