Den jødiske tragedien

Den 21. april 1941 beslagla tyskerne synagogen i Trondheim. De kastet de hellige skriftene ut på gata og brukte lysekronen som skyteskive. Davidsstjernene i vinduene ble byttet ut med hakekors. Bedesjal og bønnebøker ble slengt ut av vinduene, og alle benkene ble fjernet. Så satte de inn køyesenger, galleriet ble brukt som barbersalong. Men til tross for at alle skap ble brutt opp, lyktes det forstanderen å redde de hellige torarullene og enkelte bøker.

Etter å ha holdt til i ulike lokaler en periode fikk menigheten fra våren 1942 lov til å benytte lokaler i Metodistkirken. Metodistkirken var også behjelpelig med å gjemme unna de gjenstandene jødene hadde brakt dit, til krigen var over.

Da det ble erklært unntakstilstand i oktober 1942, startet også arrestasjonen av jødene. Samtlige jødiske menn over 15 år ble hentet av norsk politi og fraktet til Falstad fangeleir. Kvinnene og barna ble tvangsflyttet til et par leiligheter. Samtidig inndro tyskerne all jødisk eiendom og formue.

Mennene led forferdelig på Falstad, de ble behandlet mye verre enn de andre nordmennene fordi de var jøder. Daglig terror og tortur tok knekken på flere av dem. Det føltes særlig hardt at dette skjedde i deres eget land, i deres eget nærområde.

I slutten av november 1942 ble samtlige trønderske jøder transportert sørover. Det endelige bestemmelsesstedet var Auschwitz i Polen. Av over 772 norske jøder som nazistene deporterte, overlevde bare 34 personer de tyske konsentrasjonsleirene. Resten ble enten sendt direkte i gasskammer, ble drept på andre måter eller døde av sykdom. Fire jøder fra Trondheim overlevde oppholdet og kom tilbake til byen etter krigen. I alt ble 130 personer i Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim drept i Auschwitz. I 1945 var det bare 123 medlemmer som var tilsluttet menigheten i Trondheim, før krigen hadde de vært ca. 260 personer.

De som kom tilbake, hadde mistet alt, og det var bare sin faste eiendom de fikk tilbake. Løsøre og formue var det verre med. Alt gull og sølv var sendt til Tyskland. Verdien av dette skulle dekke kostnadene nazistene hadde med å sende jødene til Auschwitz. Quisling-regjeringen hadde beslaglagt all annen formue eid av jøder. Mange jøder sto derfor med tomme hender når de kom tilbake etter krigen, enten fra Sverige eller Tyskland/Polen.

Menigheten ble reorganisert i juli 1945. Man satte straks i gang med å sette i stand synagogen og få menigheten på beina igjen. I 1947 ble det reist et minnesmerke over dem som omkom i Auschwitz, på den jødiske gravlunden på Lademoen. I dag teller menigheten litt over hundre personer. En av årsakene til at det ikke er flere, er at mange av dem som ble drept i Auschwitz, normalt ville ha fått barn på førti- og femtitallet.