Hopp til innhold

Fagartikkel

Historien bak den europeiske integrasjonen

Den europeiske integrasjonen har til i dag skjedd gjennom et tettere politisk og økonomisk samarbeid og en sterk økning i antall medlemsland. Men den startet med kull- og stålunionen i 1952, før Roma-traktaten i 1957 la grunnlaget for det vi i dag kjenner som EU.

LK20LK06
En liten gruppe menn i dress står sammen bak noen stoler. I forkant er det en mikrofon. Svart-hvitt foto.

Møte i Luxembourg om etablering av Kull- og stålunionen i 1952. Fra venstre den tyske kansler Konrad Adenauer, tysk utenriksminister Ludger Westrick, fransk utenriksminister Robert Schuman og fransk handelsminister Jean-Marie Louvel. Svart-hvitt foto.

Schumanplanen

Marshallhjelpen (1948) skapte behovet for et tettere liberalisert økonomisk samarbeid i Vest-Europa. Den franske utenriksministeren Robert Schuman lanserte i 1950 en løsning på den fransk-tyske rivaliseringen om de jern- og kullrike grenseområdene Alsace-Lorraine og Ruhr-området. Gjennom Schumanplanen skulle Frankrike og Tyskland tvinges til samarbeid ved at en felles overstatlig myndighet skulle kontrollere kull- og stålproduksjonen i området. Andre europeiske land skulle inviteres til dette samarbeidet. Schumanplanen ble iverksatt i 1952, med Vest-Tyskland, Frankrike, Italia og Belgia, Nederland og Luxembourg som medlemmer.

Med kull- og stålunionen ble den første spiren til europeisk integrasjon sådd. For første gang i historien ble en sammenslutning opprettet, der de gamle nasjonalstatene frivillig ga avkall på sin rett til å råde over egen økonomi, mot å få innflytelse i nabostatenes økonomi. Samtidig var dette samarbeidet i utgangspunktet sterkt begrenset i forhold til hva som kom senere.

Utvidelse i dybden

To menn i dress og slips sitter ved et bord. Den ene mannen har en bunke papirer foran seg og tar tak i en penn. I bakgrunnen er det mange menn. Flere er tydelig i godt humør. Svart-hvitt foto.

Statsledere signerer Romatraktaten i 1957.

Våren 1957 utvidet de seks medlemslandene samarbeidet. 25. mars ble to nye traktater undertegnet i Roma, og to nye fellesskap så dagens lys: Det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskapet.

EEC-samarbeidet ble konkretisert gjennom Romatraktaten i 1957. Målet for traktaten var å innføre felles ytre tollgrenser, felles arbeidsmarked, fri kapitalbevegelse mellom landene og felles utvikling av kjernekraften. Utover i 60-årene ble EEC-landene også enige om en felles landbrukspolitikk.

Etter at Romatraktaten ble vedtatt, ble det opprettet flere overnasjonale styringsorganer, som Ministerrådet, Europakommisjonen, Europaparlamentet og EF-domstolen. Fra 1967 ble de ulike samarbeidsorganene slått sammen til Det Europeiske Fellesskap med et felles råd og kommisjon. Året etter ble fellesskapet ytterligere styrket. Da opphevet landene toll på all handel seg imellom.

De fire friheter (det indre marked)

Fri bevegelse av:

  • Varer
  • Tjenester
  • Kapital
  • Arbeidskraft (personer)

Det Europeiske Fellesskap (EF)

Frankrike ønsket gjennom den europeiske integrasjonen å være det ledende landet i Europa. Frankrikes mektige president Charles de Gaulle (1890–1970) var av den grunn mot britisk medlemskap i det europeiske samarbeidet. Etter at De Gaulle gikk av som fransk president i 1969, ble spørsmålet om utvidelse av det europeiske samarbeidet igjen aktualisert.

I 1973 ble Storbritannia, Irland og Danmark medlemmer av det europeiske samarbeidet. Hellas ble EF-medlem i 1981, deretter Portugal og Spania i 1986.

Etter at Berlinmuren falt i 1989, ble spørsmålet om ytterligere utvidelse aktuelt.

Nye EU-medlemmer

1990: Øst-Tyskland

1995: Finland, Sverige, Østerrike

2004: Malta, Kypros, Slovenia, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia, Polen, Litauen, Latvia og Estland

2007: Bulgaria og Romania

2013: Kroatia

Den Europeiske Union (EU)

Det blå EU-flagget med stjerner i en sirkel foran en rekke nasjonsflagg i en uklar bakgrunn. Foto.

I 1991 ble Maastricht-avtalen vedtatt og den europeiske unionen (EU) etablert. I tillegg til opprettelsen av EUs indre marked, ble EU-landene enige om å føre en mer samordnet utenriks- og sikkerhetspolitikk enn tidligere.

Økonomisk samordning

For å tilrettelegge for fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer ble en felles valuta EURO (2002) og en felles sentralbank etablert i 1999. Dette forpliktet medlemslandene til å samordne sin økonomiske politikk for å oppnå lav inflasjon, lav rente, lavt underskudd på statsbudsjettet, liten offentlig gjeld og stabile valutakurser.

På tvers av grenser

Opprettelsen av EUs indre marked skapte nye utfordringer. Derfor ble et felles politikontor (Europol) opprettet for å bekjempe kriminalitet, illegal innvandring og terrorisme. Gjennom Schengen-avtalen ble grensekontrollen mellom medlemslandene opphevet. I tillegg har medlemslandene opprettet en egen militær styrke på 60 000 mann, som skal kunne benyttes til humanitære oppgaver, og til fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner.

Brexit

Sommeren 2016 holdt Storbritannia en folkeavstemning om fortsatt medlemskap i EU eller ikke. Flertallet stemte for å melde seg ut av EU, og Storbritannia er dermed det første medlemslandet som har gått ut av EU.

Sist oppdatert 23.06.2022
Skrevet av Jan Erik Auen og Inga Berntsen Rudi

Læringsressurser

Norge etter 1945