Ifølge loven kunne barn under 18 år overlates til en annen familie eller institusjon, om barnet hadde gjort noe galt, hvis forholdene i hjemmet var kritikkverdige, eller om barnet viste en vanskelig atferd som verken hjemmet eller skolen klarte å hanskes med.

Den 6. juni 1896 ble den kriminelle lavalder hevet fra 10 til 14 år. Lov om behandling av forsømte børn, vergerådsloven, ble vedtatt i Stortinget samme år. Loven trådte i kraft 1. januar 1900. Med denne loven skulle Norge bli blant de første land i verden som fikk et offentlig barnevern.

Bakgrunnen for loven var i stor grad spørsmålet om offentlig behandling av forkomne og vanskjøttede barn. Den var også knyttet til økt ungdomskriminalitet, som man antok hadde sammenheng med urbaniseringen og de problemene dette kunne føre med seg. Rettsvesenet så også med bekymring på antallet barn i fengslene. Det var et behov for å finne alternative straffereaksjoner.

For misjonen var vergerådsloven viktig. Misjonen mente at de fleste barn av taterslekt kom inn under loven i en eller annen sammenheng. Noen av årsakene var knyttet til foreldrenes lastefullhet eller vanskjøtsel, fordi de levde som reisende, eller at misjonen mente barna burde reddes fra en samfunnsfiendtlig livsstil. Vergerådsloven skulle føre barna inn på det riktige sporet som gjorde dem til gode samfunnsborgere, og som ikke var til belastning for samfunnet.

Gjennom loven hadde misjonen hjemler for å gripe direkte inn i forhold de mente var kritikkverdige. I loven sto det uklare moralske begreper som "sædelig Fordærvelse" og "sædelig forkommet" (§1a og §1b).

Vergerådene hadde karakter av å være en slags domstol som kunne sees på som samfunnets voktere. Alle kommuner ble pålagt å ha vergeråd, med presten som fast medlem. Rådene skulle være kommunens kontrollorgan overfor alle som kom på kant med samfunnets normer og regler. Det var et sterkt sedelighetsaspekt i vergerådsloven, noe som medførte et moralsk skjønn blant medlemmene i rådene.

Med bakgrunn i vergerådsloven og til dels åndssvakeloven av 1881 ble barn og unge med problembakgrunn skilt fra samfunnet og satt i fengselslignende institusjoner. På disse institusjonene ble normale regler for menneskelig atferd og samkvem satt helt til side.

Misjonen mente at vergerådene ikke klarte å fange opp taterne siden de ikke hadde fast bopel. Vergerådene ønsket ikke å befatte seg med tatersaker, siden romanifolket/taterne ikke bodde i kommunene. Ved en revisjon av vergerådsloven i 1914 fikk misjonen utvidet sine fullmakter til å følge opp loven. Den skulle nå administrere lovens befatning med taterbarn. De lokale vergerådene skulle fortsatt treffe de formelle vedtakene, men misjonen skulle ha en ekstra forvaltningsinstans, og den skulle følge opp vedtakene. Viktig for kommunene var det også at kommunenes utgifter ble refundert av misjonen, som videresendte regningen til staten. Dette betød i praksis at vergerådene kunne fatte vedtak på bestilling fra misjonen, uten tanke på en økonomisk belastning.

Minst 1500 barn fra taterfamilier ble i perioden 1900–1970 fjernet fra sine foreldre og tvangsplassert i barnehjem eller fosterhjem, med hjemmel i vergerådsloven. Et ukjent antall barn av taterslekt ble i samme tidsrom plassert på skolehjem. Argumentet misjonen brukte for å plassere taterbarna på skolehjem, var at de kunne ha en dårlig innflytelse på andre barn. Skolehjemmene var det viktigste virkemidlet vergerådene og misjonen hadde i arbeidet med «fornorskingen» av romanifolket/taterne.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på kildenett.no