Et kjærlighetsløst samfunn

Hvert eneste år mister 16 000 fostre retten til liv. Å hjelpe et lite barn til å dø, er ikke det aktiv dødshjelp?

Tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen, ble det sagt etter 22. juli. I kjølvannet av denne hendelsen kan vi jo se om vårt samfunn faktisk har utviklet seg til det bedre. Viser vi noe mer kjærlighet overfor hverandre? Nei! Vi diskuterer tidligere ultralyd slik at det blir enklere å fjerne flere av våre småsøsken, og hver femte graviditet ender i abort. Vi lever i et samfunn der vi beregner livet i vinning og i tap. Abortnemnda godtar aborter etter uke 22! To jordmødre uttalte at de syntes dette var belastende, og det er forståelig. Men belastende er ikke det riktige ordet når det er snakk om drap av uskyldige, små barn. Det er like grusomt å abortere et foster på et tidlig stadium, som i uke 22.

Guds vilje

Å hjelpe det lille barnet til å dø, er ikke det aktiv dødshjelp? Det er ikke tillatt i Norge. Men i Belgia, hvor aktiv dødshjelp ble legalisert i 2003, diskuterer man nå også aktiv dødshjelp for barn. De belgiske humanistene som kjemper for dette kaller det for en rettighet, og mener at alle grupper i samfunnet skal ha selvbestemmelse over eget sitt liv eller død. Men det er ingen rettighet å få ta sitt eget liv! Kvinnene som tar abort blir formet, oppdratt og presset av et feministisk, egoistisk og kjærlighetsløst samfunn. Det er slettes ikke frihet, men tvang det er snakk om. At dette vil få store konsekvenser for Norges fremtid, virker det ikke som om mange ofrer en tanke.

Befolkningspyramiden er blitt snudd opp ned. Mennesket er degradert til dyrestadiet, og man ser på det som en utvikling. Dagens holdning til seksualitet, kjæresteforhold og fysisk nærkontakt river ned og ødelegger det rene, ekte og livslange forholdet mellom mann og kvinne innenfor ekteskapets rammer. Skal vi vise kjærlighet overfor hverandre, må vi verne om menneskeverdet, om menneskelivet og om våre medmenneskers ve og vel. Det kan vi kun gjøre i samsvar med Guds vilje.