De første nasjonsbyggerne

I 1772 ble Norske Selskab opprettet i København. Dette var en norskpatriotisk litterær forening. Den besto av en gruppe norske studenter som bodde og studerte i København. Blant de mest kjente medlemmene var Johan Nordahl Brun, Johan Herman Wessel og Niels Treschow.

Hjemlengsel, vin, kvinner og diktning – i kombinasjon med fedrelandspatriotisme – samlet denne gruppen unge menn på madam Juels Kaffehus i København. De debatterte og diktet om norsk frihet. Norske Selskab var på mange måter den første samlende norske frihetsbevegelsen. Foreningen eksisterer den dag i dag, men med et annet mandat enn i 1772. Norge har fått den friheten Norske Selskab drømte om og diktet om.

Johan Nordahl Bruns dikt "Norges Skaal" fra 1771 er et uttrykk for at kampen for norsk selvstendighet har begynt:

For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skål vil tømme,
Og når vi først få blod på Tand,
Vi sødt om Frihed drømme;
Dog vågne vi vel op engang
Og bryde lænker, Bånd og Tvang;
For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skål udtømme!

Norges Skaal

1x

0:00

-0:00

Tanker om nasjonalstaten vokste fram i hele Europa på slutten av 1700-tallet. Det foregikk debatter om, og en bevisstgjøring om, nasjonalstaten som en geografisk, militær, kulturell og/eller politisk enhet. Det var særlig to idéhistoriske strømninger som inspirerte til tanker om nasjonalstaten: den franske opplysningstradisjonen og den tyske romantikken.

For de franske opplysningstenkerne var det viktig å bryte med eneveldet. De var kritiske til at én allmektig hersker skulle styre et land og et folk. Den franske revolusjonens tankegods, med idealer som frihet, likhet og brorskap, sto sentralt. Staten bør bestå av likestilte individer innenfor et geografisk område. Disse individene skal ha samme rettigheter, muligheter og plikter. De som har makten i en stat, skal få denne delegert fra folket, og ikke fordi de er venner av kongen eller fyrsten. Denne formen for nasjonalisme kaller man gjerne politisk nasjonalisme eller territoriell nasjonalisme.

Den franske modellen om nasjoner er derfor på mange måter en modell der staten ses som en juridisk enhet. Det er en modell som sier noe om hvem som skal ha makt i landet, og hvordan en nasjon bør styres. Dette er en politisk modell for tenkning om nasjoner. Den politiske nasjonalismen var sentral for dem som laget den norske grunnloven i 1814.

Et eksempel på dette er det såkalte maktfordelingsprinsippet som Grunnloven baserer seg på; at makten er delt mellom en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt.Dette er et ideal vi har fra den franske opplysningsfilosofen Montesquieu. Han er kjent for blant annet å ha uttalt: "All makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt."

De tyske romantikerne hadde i større grad fokus på kulturen som basis for nasjonen. Nasjoner skal dannes på bakgrunn av kulturelle likheter. Det vil si at de som befolker en nasjon, bør utgjøre et kulturelt fellesskap. De bør ha felles språk, religion, historie og kulturarv – ja, det som enkelte har omtalt som en felles folkeånd. Dette kan kalles kulturnasjonalisme eller etnisk nasjonalisme.

De tyske romantiske perspektivene har preget mye av tenkninga om hva det vil si å være norsk. Tanken om at en nasjon skal etableres på bakgrunn av at de som befolker den, har en felles kultur, et felles språk og en felles historie, ble drivkrafta for det nasjonsbyggingsprosjektet som startet på begynnelsen av 1800-tallet. For nå vokste det fram ulike tanker om norsk frihet og selvstendighet. Norge bør være – ja, er – en egen nasjon – uavhengig av Danmark. Den første nasjonsbygginga var i gang.