Henrik Wergeland ønsket ei gradvis fornorsking av det danske skriftspråket. Danske ord og uttrykk måtte avløses av norske, og skrivemåten burde bli mer tilpasset norsk uttale.
Språkdebatten på 1800-tallet
I 1830-årene var det stadig flere som tok til orde for at Norge måtte få sitt eget skriftspråk. De var påvirket av tankene til den tyske filosofen Herder, som hevdet at språket gjenspeiler historia, kulturen og tradisjonene til et folk.
I 1832 skreiv professor Peter Andreas Munch artikkelen Norsk Sprogreformation, der han gjør narr av tanken om å lage et skriftspråk uten å ta hensyn til at språket er et sammenhengende system. Munch argumenterer for at en enten burde fortsette å skrive dansk, eller basere et norsk skriftspråk på en av de dialektene som er mest i overensstemmelse med det norrøne språksystemet.
Artikkelen "Om Norsk Sprogreformation" var Wergelands svar til Peter Andreas Munch.
Les og lytt til utdrag fra artikkelen
Om norsk sprogreformation
1832 Om norsk Sprogreformation
Henrik Wergeland
De nye Ord maae veies. Da vil man finde den lydbetegnende Udtryksevne hos mangfoldige Ord. Det er en Naturgave, som Retskrivningen ikke maa indknibe formeget. Hvem seer saaledes ikke det Spillende, Morildagtige i «glittre;» Skeløiet i «gleime ad;» det Steilende i «Hingst», Ampustne i «higste ?» Der er bestemt Havsfare i disse Udtryk, der lade mangt et Seil falde eller skjærpes paa Stadthavet: «Stormen er myndig» («Han – nemlig Stormen, er myndig idag»), «Bygen koldgriner». Og skulle man ikke høre og see detTornefulde, Udgnistede, Skarpristede i «Brisk, Bruse;» det Smaatravende i «dilte;» det Tause i «dunst;» det muntre, aabne Øie i «vaak, aarvaak; » det Overflødige i «fluust;» det Superfluente (s.v.v.) i «flomme;» det taabelige Smiil, den langtrukne Mund i «flire;» det Bange i «fælen;» det store, dumme Øie «glane;» det Bidske, det pludselige Bid til Siden i «glæfse, Glæfs;» det Mandhaftige i «glup, grusk;» det Storagtige i «strunk, børg, stout,spræk, kaut;» det Nedbøiede i «huke, kruke sig, paa Huk;» det Truende i «hyte;» det Uforholdsmæssige i «hængslet;» Letsindet i «Gams, Fleip, Gjeip;» Gaupeøiet i «gridsk;» det Glade, Raske, Smukke i «gill;» det Trofaste og Anstændige i «gjæv» (honestus); det Spodske, Efterabende i «hærme;» det Præcipitante i «stupe (verb. og adv.), Stup;» det Moradsige i «Jørme, Mørje;» det Forslagne i «indfuul, indtænkt;» det Choleriske i «ildsindt, arg;» det stærke Aandedrag i «kjaste;» det bestrygende i det langttrukne «kline;» det Vedhæftende i «klænge;» det Ujevne, Haarde i «knultret, kranglet og krunglet;» det høie, isolerede Runde i «Koll, Bergkoll;» det Fremragende i «Knab, Knatt, Kampp;» det Selvtilfredse i «kose sig;» det Taabelige i «kope, kopen (adj.), og en Koop;» redundatio stomachi i «Gulp;» det indhulede Brat og Braddybe i «Kulp;» det Trunculante i «Kubbe og Kabbe;» det Sammenskrumpne, Vanskabte i «krylet;» det Pjaltede i «Slurv, Lurv,» det Kjødrige i «lubben;» det Bevægelige i «lea sig;» det Hurtige i «svindt, retnu»?
Jeg seer vel en Kreds af vantroe Smiil, der noget kopent forundre sig over at Sligt dog skulde findes i disse norske Ord. Men idet det indrømmes, at slig Ordveien kan udarte til Leeg og Selvbedrag, saa bør dog Ord, og især de optagendis, paa fiin Guldvægt veies, og denne Vægt bør hænge i Forfatterens Øren. Da er et Ord først levende og døbt i Aand, naar det rører Indbildningskraften.
Wergeland presenterer her tre argumenter for fornorskingstanken:
- Et stilistisk argument:
En norsk kunstner trenger et norsk redskap for å kunne skape et bilde av norsk kultur og egenart. - Et nasjonalt argument:
Et selvstendig folk må ha sitt eget språk. - Et demokratisk argument:
Flere og flere vil ta i bruk det nye skriftspråket dersom det likner mer på talespråket. Dersom folk flest skal bli opplyste, må de lære å lese og skrive.
Oppgave 1
- Hvorfor mener Wergeland at Norge må få et nytt skriftspråk?
- Hvorfor var P.A. Munch uenig i Wergelands forslag om å fornorske det danske skriftspråket?
- Hvorfor var Wergeland opptatt av folkeopplysning, og hvilke konkrete tiltak gjorde han i den sammenhengen?
Oppgave 2
Les utdrag fra teksten "Om norsk sprogreformation". Lytt gjerne til Arne Torps opplesning. Det gjør det enklere å forstå hva Wergeland mener.
- I utdraget skriver Wergeland at det finnes en "lydbetegnende Udtryksevne hos mangfoldige Ord".
Hva mener han med det? Nevn eksempel på noen slike ord. - Wergeland sier videre at slike norske ord må veies på gullvekt før de tas opp i skriftspråket, og at "... denne Vægt bør hænge i Forfatterens Øren".
Hva mener han med det? Hvordan argumenterer han for dette standpunktet?