«Sjokkmåling», ropte Dagbladet. «Folket sier ja til billig-OL.» Endelig fikk ja-siden det de har lengtet etter og drømt om; en måling som viste flertall for å brenne av noen titalls milliarder på 14 dager med glipptak, norsk nasjonalisme og kortbaneløp på skøyter.
F.v. Byrådsleder og leder i søkerkomiteen, Stian Berger Røsland og president i Norges idrettsforbund, Børre Rognlien under pressekonferansen etter møtet om mulighetsrom for kostnadsreduksjoner i OL-søknaden.
Grepet for å få snudd folket var så enkelt at det er oppsiktsvekkende at ingen tabloidredaksjon har kommet på det tidligere. Først spurte Ipsos MMI, på Dagbladets vegne, om folk vil ha OL i Oslo. Svaret var som det bruker å være: Nesten to tredjedeler sa nei, færre enn tre av ti sa ja.
Men så kom det snedige: De som hadde sagt nei, ble spurt om de ville støtte en OL-søknad hvis kostnadene ble redusert ved gjenbruk av flere anlegg fra Lillehammer-OL. Da snudde hver tredje nei-stemme, og et knapt ja-flertall var sikret.
Metoden har et vitenskapelig navn, og det er herlig folkelig: «Door-in-the-face»-teknikken, eller DITF. Sosialpsykologene har lekt seg med akkurat denne metoden for å manipulere en gruppes meninger: Foreslå noe radikalt, noe som vanligvis ville fått kunden til å smelle døra igjen for selgeren. Følg så opp med noe som virker som et langt mer rimelig forslag. Den gruppen som først har fått det mest ytterliggående forslaget, er langt mer tilbøyelig til å si ja til det rimelige alternativet enn en tilsvarende gruppe som bare har fått det rimelige forslaget.
Medienes misbruk av meningsmålinger er så utbredt og så grov at Ottar Hellevik, som har utdannet et par generasjoner norske statsvitere i statistikk, har skrevet en hel bok om hvor galt det kan gå. I et nytt opplag bør han ta med Dagbladets sjokk-måling, og for eksempel påpeke at de som svarte ja på det første spørsmålet, ikke ble stilt det andre. Vi vet altså ikke hvor mange som ville svinge fra ja til nei hvis Oslo likevel ikke får alle de anleggene som byen er blitt lovet hvis OL-ilden vender tilbake til byen. Og vi vet ikke hvor mange som ville sagt nei til å bruke 21 milliarder hvis de ikke først var spurt om å bruke 30 milliarder.
Hellevik åpner boken, som heter Mål og mening – om feiltolkning av meningsmålinger, ved å vise til en kommentar jeg skrev for sju år siden. Den handlet om et svært vanlig fenomen, nemlig at grupper som ønsker å påvirke politikken, bestiller meningsmålinger som styrker deres argument.
Det var Amnesty, godheten selv, som hadde bedt Gallup undersøke hva norske menn mener om vold mot kvinner. Resultatet fikk politikerne til å storme til nærmeste debattstudio for å gi sin opprørthet utløp. De var blitt lurt av VG, som hadde brukt hele førstesiden på å forkynne at «1 av 2 norske menn: Gir kvinner skylden for VOLDTEKT». Påstanden var ikke korrekt. Den var ikke engang i nærheten av å være korrekt. De 500 mennene som var intervjuet, ble ikke bedt om å fordele skyld. Ordet «voldtekt» var heller ikke brukt i noen av spørsmålene. 75 prosent av de spurte svarte at vold mot kvinner aldri kan rettferdiggjøres, ytterligere 21 prosent sa at vold mot kvinner bare kan forsvares der kvinnen selv bruker vold. Norske menn har gode holdninger.
16 til 42 prosent svarte derimot at kvinnen er «delvis ansvarlig» (ikke skyldig) for å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep (ikke voldtekt) dersom hun flørter åpenlyst, blir med mannen frivillig på nachspiel, er beruset, eller ikke tydelig sier nei. I en annen undersøkelse sa halvparten av kvinnene mellom 18 og 29 år det samme.
VGs oppslag førte til en hektisk debatt der den ene politikeren etter den andre beklaget norske menns toleranse for voldtekt. Den var like svakt fundert som en debatt som bygger på at folket gjerne vil ha et Rimi-OL. Som man spør i skogen, får man svar.