De første filmavisene ble vist på kino ca. 1910. En filmavis er en film med flere dokumentariske innslag fra samtiden. Filmavisene var et viktig verktøy for propaganda og ble brukt til å mobilisere massene.
I Tyskland ble filmaviser brukt til å spre nazistisk ideologi og mobilisere massene til krigsinnsats. Også i Norge ble filmaviser, som denne fra 1941, brukt som propaganda for den tyske okkupasjonsmakten.
Pioneravisene
De første kinoprogrammene bestod nettopp av reportasjefilm, som kinoeierne selv satte sammen av ulike korte reportasjestubber. Omkring 1910 begynte imidlertid de franske filmselskapene Pathé og Gaumont, og straks etter også engelske filmprodusenter, å sette sammen korte nyhetsfilmer til lengre filmaviser.
De første filmavisene viste filmopptak fra store hendelser eller morsomme episoder. Denne britiske Pathé-avisen fra 1913 viser hvordan kvinnesaks-forkjemperen Emily Davison blir drept da hun går til angrep på kongens hest i det årlige Darby-løpet:
Filmaviser under 1. verdenskrig
Under første verdenskrig ble filmavisene viktige kanaler for propaganda og spredning av nasjonale synspunkter. På 1920-tallet utviklet det seg en egen film-nyhetsjournalistikk, med omreisende kameramenn som leverte stoff til sine respektive redaksjoner. Et dusin ukerevyer dannet det første internasjonale nettverket for formidling av nyheter gjennom levende bilder, en forløper for våre dagers CNN, Al Jazeera og andre nyhetskanaler på fjernsyn.
Filmavisene fikk et ytterligere oppsving gjennom lydfilmen. I Tyskland var fire lydfilmaviser i virksomhet fram til krigsutbruddet: Ufa-Tonwoche, Deulig Tonwoche, Fox Tönende Wochenschau og Emelka-Ton-Woche. Ukerevyene hadde en gjennomsnittlig lengde på 10 minutter og inneholdt normalt åtte til tolv ulike innslag, med «mennesker, dyr og sensasjoner» som gjennomgangstema.
Filmavisene ble ikke vist i egne forestillinger, men foran spillefilmer. En normal tysk kinoforestilling før og under den andre verdenskrig bestod derfor av reklame, den aktuelle filmavisen, en kulturfilm og en spillefilm.
Filmavisene mobiliserte massene
Selv om de ansvarlige redaktørene hevdet at ukerevyene var «tilbakeholdende i utvalget av politiske temaer og ga avkall på enhver tendens med pinlig nøyaktighet», mener filmhistorikere og statsvitere at de tyske lydfilmavisene i stigende grad innordnet seg de nye nazistiske makthaverne etter 1933. Innholdsanalyser tyder på at filmavisene dels bidro til å mobilisere den tyske befolkningen mentalt for en kommende krigstilstand, dels at de søkte å rettferdiggjøre den tyske gjenopprustningen, særlig etter 1935.
Først tett opp mot utbruddet av andre verdenskrig tok RMVP full kontroll over ukerevyene. I oktober 1938 forordnet propagandaministeriet at ukerevyen skulle være et obligatorisk innslag i alle kinoprogram i Tyskland. I januar 1939 ble en «ukerevy-sentral» opprettet under lederen for Riksfilmkammeret, Fritz Hippler. Sentralen planla, kom med utkast til og fordelte temaer som de enkelte filmavisene brukte i sine nye utgaver.
Fra stumfilm til lydfilm
En av de første filmavisene med lyd var tyske Deulig-Tonwoche. Filmavisene bidro til å forberede den tyske befolkningen mentalt på en kommende krigstilstand.
Filmaviser under 2. verdenskrig
Ved krigsutbruddet i september 1939 oppsto en «enhets-filmavis», med samme innhold, men under de enkelte firmaenes banner. Fra juni 1940 ble imidlertid alle ukerevyer slått sammen i Die deutsche Wochenschau (kjent som «DW»), som sto under direkte kontroll av RMVP og fikk sitt filmmateriale fra sivile og militære aktualitetsfotografer. I løpet av tre uker ble ukesrevyene satt opp på samtlige av Tysklands ca. 5.500 kinoer.
Die deutsche Wochenschau 25. juni 1941: Tyskland proklamerer krig mot Sovjet:
Se filmklippet på YouTube: Die Deutsche Wochenschau Nr. 564 1941
Den engelske filmavisen British Pathé hedret også sine krigshelter, men de filmatiske virkemidlene er mindre sofistikerte. Denne filmavisen fra 1944 viser de alliertes forsøk på å ta kontroll over en av de strategisk viktige broene over Rhienen ved Arnhem. Forsøket var mislykket.
Filmavisenes nyhetsdekning spilte en viktig rolle i den nazistiske krigføringen. Lederen for DW, Heinrich Roellenbleg, omtalte ukerevyen som «... en nødvendig bro fra fronten til hjemmet».
Boikott og pipekonserter
Publikum var imidlertid ikke begeistret for å bli tvangsforet med propaganda når de gikk på kino for å søke atspredelse og underholdning, og de demonstrerte ved å oppholde seg i kinovestibylen til hovedfilmen begynte. Flere tiltak ble derfor etter hvert satt i verk, men uten resultat. Til slutt ble det besluttet at dørene til kinosalen ble lukket når ukerevyen startet. Den som ikke var på plass når filmavisen startet, fikk heller ikke se hovedfilmen. Propagandaministeren hadde tatt publikum til fange.
Kinopublikumet fortsatte likevel å demonstrere ved latter, plystring og bråk mens ukerevyen ble vist. Lignende tilfeller av demonstrasjoner mot tyske propagandafilmer og ukerevyer er dokumentert ved norske kinoer under krigen.
Norsk motstand
17. mai 1940 demonstrerte norske ungdommer utenfor et kinolokale som viste en filmavis fra det tyske felttoget. Terboven kalte da inn rektor og studenter ved universitetet for å klage på udisiplinert og uverdig oppførsel.