Hopp til innhold

Fagartikkel

Et historisk blikk på dokumentarfilmen

Dokumentarfilmen baserer seg på faktiske hendelser og personer, men den må likevel forstås som ei dramatisering av virkeligheten. Her får du ei kort innføring i dokumentarfilmens historie og dens sjangerkjennetegn.

LK20LK06
En menneskemengde på vei nedover ei lang og brei trapp. Noen løper, noen hopper, noen har falt, noen står stille. Svart-hvitt-fotografi.

I filmen Panserkrysseren Potemkin fra 1926 bruker Sergej Eisenstein dramatisk musikk og montasjeklipping for å forsterke uttrykket.

Hva er en dokumentarfilm?

Filmer som handler om faktiske hendelser og personer, kalles dokumentarfilmer. Begrepet dokumentar ("documentary" på engelsk) kan føres tilbake til det latinske documentum som betyr "bevis, eksempel til advarsel". På engelsk er det også vanlig å snakke om non-fiction film.

I en dokumentarfilm framstilles faktiske aktuelle eller historiske forhold. Filmen framstår dessuten som en sammenhengende retorisk helhet – den forteller om noe fra et ståsted.

Kjennetegn på en dokumentarfilm
  • Filmskaperen forsøker å formidle et budskap om noe som skjer, har skjedd eller kan komme til å skje, i den verden som omgir oss.

  • Det skapes en forventning hos tilskueren om at det som fortelles, er sannferdig.

  • Opptak er vanligvis gjort på location, i mindre grad i studio.

  • Det brukes i liten grad skuespillere.

  • Framstillinga er troverdig.

  • Temaet er samfunnsorientert, historisk eller biografisk (det omhandler virkelige personer).

  • Formålet er å informere, diskutere, engasjere og/eller sette et tema på dagsorden. Dokumentaren skal mer enn å underholde.

  • Typiske stiltrekk er bruk av reportasje og intervju, bruk av håndholdt kamera og manglende kontinuitetsklipping.

1900-tallet: gjengivelse av virkeligheten

De første filmene var for det meste kortfilmer med dokumentarisk innhold. Et eksempel på en slik kortfilm er filmen til brødrene Lumière fra 1895 om arbeidere som forlater fabrikken. Filmene fra den tida viser ofte dagligliv, som måltidet til en baby eller tog som ankommer stasjonen. Det ble også laget filmer om kriger og eksotiske reiser, en type filmer som forble populær lenge.

Kameraet ble til å begynne med brukt til å dokumentere hendelser og øyeblikk fra det virkelige livet. I kortfilmen From Denmark with love (1905) vises for eksempel kong Haakons første skritt på norsk jord.

1920-tallet: dramatisering av virkeligheten

Utover på 1920-tallet begynte filmskapere og kunstnere å eksperimentere med dokumentarfilmen. Rene gjengivelser av hendelser var ikke idealet lenger.

I 1926 slo den skotske filmteoretikeren og filmprodusenten John Grierson fast at dokumentarfilmen må forstås som "the creative treatment of actuality" – ei dramatisering av aktuelle og virkelige hendelser. Grierson mente for eksempel at filmskapere godt kunne iscenesette hendelser ved behov, og best resultat ble det dersom deltakerne i filmen fikk spille seg selv.

Griersons definisjon regnes som den første definisjonen av dokumentarfilmsjangeren, og den gjelder faktisk den dag i dag.

Nanook of the North (1922): dokumentarlangfilm

Et barn på kanskje åtte–ni år, med glatt, mørkt hår og midtskill. Det er kledd i ei pelsjakke med hette og ser alvorlig inn i kamera. Stillbilde.

Bilde av et barn fra dokumentarfilmen Nanook of the North (1922).

Regissøren Robert J. Flaherty sto bak en av de tidligste dokumentarlangfilmene, Nanook of the North. Filmen følger en inuitt-familie i den arktiske delen av Canada og skildrer deres daglige gjøremål for å overleve. Den ble en stor publikumssuksess.

Flahertys film skilte seg ut fra datidas faktaorienterte aktualitetsfilmer fordi den skildret personer som publikum kunne identifisere seg med. Med Nanook of the North skapte Flaherty en ny fortellemåte i dokumentarfilmen som ga større plass til følelsene.

Filmen er i tråd med John Griersons syn på dokumentarfilmen som ei dramatisering av virkeligheten. Spørsmålet er om regissøren Flaherty gikk for langt i den kreative bearbeidinga av virkeligheten. Han ble seinere kritisert for å iscenesette familien i for stor grad og for å idyllisere livet han skildret. Andre igjen kritiserte Flaherty for å framstille inuittene som mennesker uten teknologi eller kultur.

Panserkrysseren Potemkin (1925): lekent filmspråk

Filmen Panserkrysseren Potemkin (1925) av den russiske filmskaperen Sergej Eisenstein har også blitt stående som et sentralt verk i filmhistorien. I dag ser nok de fleste på Panserkrysseren Potemkin som en spillefilm, men da den kom ut, ble den omtalt som dokumentarfilm, blant andre av Grierson.

Eisenstein brukte virkemidler som dramatisk musikk og rask klipperytme for å skape spenning i filmen, som er ei dramatisering av et opprør på et russisk marinefartøy i 1905. En scene som er særlig kjent og verdt å få med seg, viser tsarens tropper som åpner ild mot sivile i trappene ved havna i Odessa.

Kon-Tiki (1951): prisvinnende norsk dokumentar

Den mest kjente norske dokumentarfilmen er trolig Kon-Tiki fra 1951. Oppdageren Thor Heyerdahl både regisserte filmen og spilte i den. Dette er en film der det som vises, ble filmet samtidig som hendelsene faktisk skjedde.

Filmen vant en Oscar for beste dokumentar, selv om mange har påpekt at det filmatiske håndverket er relativt amatørmessig.

Kilder

Diesen, J. A. & Emilsen, A. S. (2022, 12. mai). Dokumentarfilm. I Store norske leksikon. https://snl.no/dokumentarfilm

Diesen, J. A. & Emilsen, A. S. (2022, 12. mai). Robert Flaherty. I Store norske leksikon. https://snl.no/Robert_Flaherty

Ridderstrøm, H. (2020): Dokumentarfilm. I Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier. https://www.litteraturogmedieleksikon.no/

Sist oppdatert 26.09.2022
Skrevet av Jon Hoem og Maren Aftret-Sandal
Rettighetshaver: Senter for nye medier, Høgskolen i Bergen

Læringsressurser

Mediesjangere