Eksempel 1: Kristendommens begynnelse
Kristendommen oppstod rundt personen Jesus fra Nasaret, som levde i et jødisk-romersk samfunn. Tradisjonen for de første kristne, de religiøse institusjonene som allerede fantes, var jødiske institusjoner – sanhedrin (den høyeste domstolen) og rabbinerne. Intellektuelt var de altså preget av jødisk religion, men også av gresk religion og filosofi.
Jesus fra Nasaret åpenbarte seg for noen få (de nærmeste disiplene) som Messias, frelseren som ifølge jødisk tradisjon skulle frigjøre jødene. Han utførte mirakler og gjorde et stort inntrykk på folk rundt seg. Jesu mirakler kan anses som mystiske elementer ved religion, fordi funksjonen til mirakler er direkte erfaring og personlig overbevisning. Særlig Jesu oppstandelse regnes som det viktigste miraklet, som selve beviset på at Jesus var mer enn bare en klok rabbiner.
Etter Jesu død ble det skrevet mange tekster om hvem han egentlig var, og hva han egentlig mente. Disse ble omsider samlet i Det nye testamentet og satt sammen med Det gamle testamentet. Sammen ble disse to tekstsamlingene til det vi i dag kjenner som den kristne Bibelen. På samme tid blir det utarbeidet enighet om en trosbekjennelse, dvs. en kortversjon av hva en kristen tror på. Trosbekjennelsen oppsummerer de viktigste filosofiske prinsippene i kristen lære og utgjør sammen med Bibelen fundamentet for de intellektuelle elementene i kristendommen.
Dermed går kristendommen fra å være en jødisk sekt til å bli en helt ny religion. Via samlingen av Bibelen og utarbeidelsen av en felles trosbekjennelse fremmes et nytt verdensbilde og en ny forståelse av de tradisjonelle jødiske skriftene.
Senere fikk et av de største kirkesamfunnene, den katolske kirken, maktmonopol fordi den ble det eneste tillatte kristne trossamfunnet i Romerriket. Dermed ble et av de viktigste elementene som kreves for å ivareta og sikre en religions tradisjon, nemlig de institusjonelle elementene, fastlagt i kristendommen. Den katolske kirken er en av verdens lengst varende og største organisasjoner.
Eksempel 2: Buddhismens begynnelse
Buddhismen oppstod da Siddhartha Gautama fikk en mystisk innsikt via meditasjonstrening om virkelighetens innerste vesen. Som mange andre religioner startet buddhismen med en mystisk opplevelse, her en bestemt intens opplevelse som forandret alt for Siddhartha, og som gav ham tittelen Buddha, den oppvåknede.
Buddhas samtid var preget av mange ulike religioner og filosofiske systemer, deriblant vedisk religion (tidlig hinduisme). Buddha videreførte noen sentrale tanker herfra, slik som tanken om karma og samsara. Han reagerte på og kritiserte også andre deler av sin samtids religioner, for eksempel kastesystemet og synet på den evige sjelen (atman).
Dermed kan vi si at Buddha kritiserte de institusjonelle elementene (kastesystemet) og noen av de intellektuelle elementene (synet på sjelen) ved den dominerende religionen i sin tid. Samtidig brakte han videre noen intellektuelle elementer (karma og samsara) og fokuserte mest på de mystiske elementene (rett meditasjon som fører til ny innsikt).
De tidligste buddhistene startet deretter å organisere seg i klosterfellesskap (sangha), som raskt utviklet seg til å bli den viktigste institusjonen for trening, undervisning og bevaring av den buddhistiske tradisjonen. Buddhas taler og lære ble memorert og overlevert muntlig i sangahen.
Ettersom buddhismen vokste, ble det behov for å skrive ned Buddhas taler og fortellinger om ham, samt å avklare filosofiske uenigheter mellom buddhistene. Derfor ble det utviklet og nedskrevet en autoritativ tekstsamling – Tripitaka. Denne tekstsamlingen inneholder filosofiske avhandlinger om buddhistisk lære (dharma) og blir dermed et viktig instrument i utbyggingen av et intellektuelt system, et buddhistisk verdensbilde. Fortellingene og talene til Buddha blir inspirasjonskilde til buddhistisk etikk.
Vi ser altså at IMI-modellen fungerer bra som forklaring på buddhismens utvikling. Det starter med mystikken (Buddha og hans oppvåkning), fortsetter med utbygging av tradisjonsbærende institusjoner (sangha), og ensrettes med utviklingen av en helhetlig buddhistisk lære (dharma).
IMI-modellen forklarer også kristendommens utvikling. Her starter det også med mystikken (Jesu mirakler og åpenbaring), deretter følger systembygging og utvikling av kristen lære (trosbekjennelsen og samlingen av den kristne bibelen), og omsider får ett bestemt kirkesamfunn politisk makt, og sikrer dermed sin institusjonelle overlevelse og blir en viktig del av samfunnet (den katolske kirke blir statsreligion i Romerriket i 380).