Lønn i himmelen
De fleste religioner tilbyr et håp om en bedre tilværelse etter det jordiske livet. En slik forestilling gjør det enklere å holde ut lidelse og ondskap, men det gir ingen forklaring på hvorfor ondskap og lidelse finnes. I kristendommen, spesielt i protestantisk kristendom, har det å jobbe hardt og holde ut livets plager vært en dyd. Det å være tålmodig og trofast til Gud når man opplever motgang og lidelse er også sentralt i islam.
I mange religioner finner man oppfatningen om at lidelsen og det onde er nødvendigheter, fordi at uten at man møter dette, kan man ikke bli komplette, gode mennesker. Lidelse kan også bli betraktet som en test på om man er verdig sin lønn i himmelen. Da får ondskapen og lidelsen en mening, og først da kan det kalles en teodicé. En teodicé er et forsøk på å gi en løsning på det ondes problem.
Guds straff
Det ondes problem er mest relevant i de monoteistiske religionene som tror på en allvitende, allmektig og god gud. I Bibelen og Koranen finner vi flere myter som forteller om at mennesker blir straffet av Gud. Da er lidelsen en rettferdig lidelse.
Et eksempel er fortellingen om Noah. I denne myten ser Gud at menneskene er fylt med ondskap, og han bestemmer seg for å utslette menneskene og la Noah og hans familie føre menneskeslekten videre. Resten av menneskene blir utslettet i en voldsom flom. Her blir en stor naturkatastrofe forklart som Guds straff over menneskeheten og et uttrykk for Guds rettferdighet. Ondskapen i denne fortellingen er det menneskene som står for.
Historien om Job
Teodiceen om Guds straff gir ikke svar på hvorfor tilsynelatende helt uskyldige mennesker lider. Historien om Job i Det gamle testamentet tar for seg dette spørsmålet. Job er en vellykket mann som lever et gudfryktig liv. Jobs bok forteller om at Jobs trofasthet til Gud blir satt på prøve av Djevelen ved at alt Job eier blir tatt fra ham, barna dør og til slutt blir han selv påført sykdom og smerte. Job holder fast ved sin tro, men han har store problemer med å forstå hva han har gjort for å fortjene dette. Til slutt viser Gud seg for Job og får ham til å innse at et menneske ikke kan se helheten i skaperverket. Mennesker kan derfor heller ikke forstå Guds motiver, og det er meningsløst å sette spørsmålstegn ved det Gud gjør eller tillater at skjer.
Jobs bok tilbyr altså en teodicé om et større gode. Selv om hendelser og situasjoner virker meningsløst onde eller lidelsesfulle, inngår de i en større helhet som er god, men som er for komplisert for at vi mennesker kan fatte den. Job omtales også i Koranen, men her er det lagt mest vekt på Job som et tålmodig og trofast forbilde.
Fri vilje
Et argument som har fått stadig større oppslutning i flere religioner, er det såkalte “fri vilje-forsvaret”. I følge denne teodiceen er ondskap og lidelse en konsekvens av at Gud har gitt menneskene fri vilje. Dersom menneskene hadde vært skapt uten evne til å gjøre onde eller dårlige handlinger, ville vi vært som snille roboter. Det ville vært en meningsløs verden, en slags “lekeverden” for Gud der menneskene ikke hadde vært i stand til å utvikle et selvstendig forhold til sin skaper.
Denne teodiceen forklarer først og fremst menneskelige handlinger, og ikke naturkatastrofer, sykdom og liknende. Et forslag til løsning på dette har vært å legge skylden på overnaturlige skapninger som demoner eller djevelen som også har fått fri vilje. En annen løsning er å si at vi utvikler evnen til å bruke vår frie vilje best i en verden der vi må forholde oss til en natur som også kan påføre oss lidelse. Dette er altså den beste mulige verden vi kunne eksistert i med fri vilje.
Hva om premissene er gale?
Teodicéene som er nevnt her kan man finne varianter av i flere religioner, men i enkelte religioner er ikke problemet like relevant. Det er nemlig mange religiøse som ikke er enige i premissene om at Gud er en allmektig og god skapergud. I polyteistiske religioner som norrøn, gresk og romersk mytologi og i mange former for hinduisme kan skylden for ondskapen legges på onde guder eller guder som ikke bare er gode eller perfekte.
Ondskap og lidelse som straff fra gudene er også en vanlig forklaring her. Den iranske religionen zoroastrisme og den nå utdødde manikeismen har begge dualistiske gudssyn - det vil si at gud er to. Verden er i følge disse preget av kampen mellom den gode og den onde gud. Katarene var en kristen retning i Europa som ble utryddet i middelalderen. Deres dualistiske gudssyn gikk ut på at skaperguden, som man kunne lese om i Det gamle testamentet, var en ond gud, mens frelserguden i Det nye testamentet var god.
Buddhismen har ingen skapergud. I buddhismen er alt i denne verden forbundet med lidelse. Det er slik verden fungerer så lenge vi knytter oss til den gjennom vårt begjær. Men det er ingen mening bak lidelsen og det er ingen å skylde på, andre enn oss selv som lar oss friste til å knytte oss til materielle goder. Det finnes utallige varianter av gudetro, og det ondes problem er altså først og fremst relevant dersom man mener at det finnes en god og allmektig gud.