Kristendommen – estetiske uttrykk

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Erich Lessing

I klostrene i Østromerriket ble det tidlig i kristendommens historie produsert en mengde ikoner (gresk for «bilder», brukes helst om teologiske bilder skapt innenfor en kirkelig tradisjon). Da keiseren (Leo 3) i 730 forbød bilder i kirkene, innledet han en hundreårsperiode kalt «bildestormen» eller ikonoklasmen.

Forbudet skulle dels svekke klostrenes makt, dels motarbeide «overtro og avgudsdyrkelse». Kanskje var det også inspirert av hvordan den nye religionen islam håndhevet forbudet. På et kirkemøte i Nikea i 787 ble imidlertid bildeforbudet avvist. Et flertall av biskopene viste til den respekterte teologen Johannes fra Damaskus (d. ca. 750) og pekte blant annet på fire årsaker til å beholde ikonene:

1. De representerte en godt innarbeidet praksis.
2. Jesus er «utstrålingen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen» (Hebr, 1:3). Ved å betrakte Jesus kunne en betrakte Gud.
3. Gud har ikledd seg en kropp. Etter sin fødsel (inkarnasjon) er han ikke lenger usynlig.
4. Et bilde kan fungere som et symbol og gjør det som symboliseres nærværende. Gud velger selv hvilke symboler. Han kan være like nærværende i nattverdsbrødet som i Ordet eller ikonet.

Jesus er det viktigste motivet i kristen kunst. I begynnelsen ble han fremstilt som pantokrator («allhersker»), en dommedagsskikkelse med strengt blikk og lovbok, samt en gest der to fingre betydde at han hadde to naturer: sann Gud, og sant menneske. Etter hvert kom flere motiver til, blant annet et påskemotiv der Jesus har trampet ned dørene til «Dødsriket» og reiser opp Eva og Adam. Det er et godt eksempel på hvordan bildekunst på en annen måte enn fortelling kan tydeliggjøre det samme teologiske poenget.

Ellers er krusifikset (Jesus på korset) det vanligste Jesus-motivet, blant annet fordi det henger bak alteret i så å si alle katolske kirker. I løpet av middelalderen endret det typiske krusifikset seg på en måte som reflekterer endringer i de kristnes forhold til Jesus. De eldste krusifiksene kalles «kongekrusifikser» fordi Jesus står oppreist med åpne øyne og krone på hodet. Han er kongen som ikke kan dø. Den nye formen kalles «lidelseskrusifiks» fordi Jesus her bærer en tornekrone mens han lider en smertefull død. Den kristne fromheten rettet seg i større grad enn før mot mennesket Jesus – «smertens mann».

Maria, moren til Jesus, er den viktigste kvinnen i kristen mytologi. Hun er sentral i Det nye testamente, og i litt yngre tekster blir hun en «himmeldronning», som i kunsten kan fremstilles som en slags gudinne.

Kristent forstått er hun først og fremst teotokos («Guds mor»). Hun avbildes med og uten barnet sitt, og i to faste motiver står hun sørgende ved Jesu kors: I det ene sammen med Døperen Johannes, som skiller seg ut fordi han er så uflidd, i det andre sammen med apostelen Johannes, som ifølge legenden bodde sammen med jomfru Maria som en ny sønn etter Jesu død. Ja, hun overtok til og med Jesus sin plass i det tradisjonelle pinseikonet, der de tolv apostlene 50 dager etter påske mottar Den hellige ånd i form av ild. Det samme gjelder Paulus, som ikke var en av de tolv, men som ble forstått som så viktig at han fikk denne plassen i kunsten.

Det er interessant at kristen kunst henter like mange motiver fra Det gamle testamentet som fra Det nye. Det henger sammen med at Det gamle ble forstått som allegorisk; alt som fortelles der er egentlig forvarsler på det som skulle skje når Jesus kom. Gamle, jødiske fortellinger ble lest som paralleller til de nye, kristne. To eksempler er syndfloden som et bilde på den kristne dåpen, og Profeten Jona i hvalfiskens buk som er frampek på Jesu død og oppstandelse. Et storstilt eksempel på denne lesemåten er takmaleriet i Det sixtinske kapell i Roma.

Her kan du utforske Det sixtinske kapell i 360. Zoom inn og se på detaljene.

CC BY-NC

Bilde: Akg-images, NTB scanpix

Nok et eksempel er de fire evangelistene, Matteus, Markus, Lukas og Johannes, som tidlig ble fremstilt som skrivende menn, Lukas også som maler, da han ble sett som den første ikonmaleren. Det ble etter hvert vanligere å avbilde dem som fire «livsvesener», inspirert av beskrivelsene i det første kapittelet hos Profeten Esekiel: menneske eller engel, okse, løve og ørn. Disse symbolene har gått igjen i norsk kirkekunst, da de særlig har smykket prekestoler, som jo er viktigere i protestantiske land enn i katolske.

Den kristne kunsten har i perioder både utvidet og innsnevret sitt repertoar. Under renessansen fant mange endringer sted, men de grunnleggende motivene forble de samme.