Hopp til innhold

Fagartikkel

Jens Stoltenberg: Et budskap fra hele Norge

Hva var den retoriske situasjonen rundt Jens Stoltenbergs tale "Et budskap fra hele Norge" 22. juli 2011?

LK20

En retorisk situasjonsbeskrivelse

Mye av innholdet i denne eksempelbeskrivelsen er henta fra ei mastergradsavhandling i retorikk (Stien, 2013) der tre av Stoltenbergs taler i forbindelse med terrorangrepene 22. juli 2011 blir analysert. Du finner referanse til avhandlinga i sin helhet nederst på sida.

Generell introduksjon av situasjonen

I videoen over ser vi daværende statsminister Jens Stoltenbergs tale på en pressekonferanse i forbindelse med terrorangrepet mot AUFs sommerleir på Utøya og regjeringskvartalet i Oslo den 22. juli 2011. 77 mennesker ble drept i terroren, over 100 såra, og en hel nasjon ble traumatisert etter det verste terrorangrepet på norsk jord siden andre verdenskrig. Til venstre for Stoltenberg står daværende justisminister Knut Storberget. Konferansen ble holdt klokka 22.37 samme kveld som terrorangrepet skjedde, og et stort pressekorps var til stede i salen. Konferansen ble direktesendt på flere norske og utenlandske tv-kanaler.

Det påtrengende problemet

Bygning i Regjeringskvartalet etter terrorbomba. Alle vinduer er knust, og bygningsdeler er spredt utover plassen foran bygningen. Foto.

Terrorangrep på Regjeringskvartalet 22. juli 2011

Problemet var kort sagt terrorhandlingene 22. juli 2011. Norge hadde vært vitne til ekstremt brutale voldshandlinger. Terroristen ville ramme Arbeiderpartiet, men terroren var et angrep på hele Norge – på norsk kultur og norske verdier. Det var også et angrep på uskyldige mennesker, de fleste av dem barn.

Angrepet førte til sorg, frykt og sinne. Dessuten var situasjonen uoversiktlig og svært kaotisk. Folk fikk dermed et enormt behov for informasjon som kunne få dem til å forstå det som hadde skjedd, men de trengte også noe som kunne dempe sorgen, usikkerheten og frykten.

Det påtrengende problemet for Stoltenberg hang tett sammen med folkets behov og forventninger på grunn av rollen hans som nasjonens leder. For det første måtte Stoltenberg vise folket at han var i live, og at han var til stede. Og til tross for at han var kollega eller venn av mange av de omkomne og var sjokkert, forvirra og redd som alle andre, måtte han i kraft av å være statsminister vise styrke, innsikt og kontroll. Samtidig måtte han som menneske, kollega, venn – og en god leder – samtidig trøste, berolige og betrygge. Dessuten måtte han få ut et budskap – om å stå sammen, og om at det viktigste var å redde liv og hjelpe skadde.

Det retoriske publikummet

Mange taler åpner med en henvendelse til talens mottakere, men denne talen gjorde ikke det. Situasjonen talen inngår i og innholdet i selve talen tilsier imidlertid at det retoriske publikummet først og fremst var det norske folket. Skulle Stoltenberg – og Norge – unngå kollektiv angst, spredning av "alternative fakta" og konspirasjonsteorier, hevnaksjoner og mistillit til landets politikere, for å nevne noe, måtte det norske folket overbevises.

Talen henvendte seg også til de overlevende etter angrepene og til pårørende av de omkomne og overlevende. Selv om de er en del av det norske folk, har talen helt bestemte formål overfor disse menneskene, som dermed må inkluderes som del av talens retoriske publikummet.

Terroristen(e) (man visste på det tidspunktet ikke hvem eller hvor mange som stod bak) var også en del av talens retoriske publikum. På vegne av hele Norge sendte Stoltenberg et budskap til den/de som sto bak terroren: "Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden". Stoltenbergs bruk av "vi" gjør hele Norge om til avsender.

Politi som holder pressekonferanse utenfor hovedkvarteret til Arbeiderpartiet på Youngstorget. Foto.

Hva hadde skjedd? Journalister og media forøker å få svar fra politiets innsatsleder på Youngstorget etter terrorangrepet på Regjeringskvartalet i Oslo .

Journalistene var de eneste som opplevde situasjonen fysisk. Alle andre mottok teksten i mer eller mindre kjente omgivelser gjennom tv-, data- eller mobilskjermen. Journalistene var på ei side bare ment å videreformidle Stoltenbergs budskap til mottakere over hele verden, men en statsminister er helt avhengig av mediene for å holde kontakten med folket. Så Stoltenberg var på mange måter avhengig av at også journalistene lar seg overbevise. Dermed kan det argumenteres for at de også er en del av det retoriske publikummet i denne situasjonen.

De tvingende omstendighetene

De tvingende omstendighetene er situasjonen og kulturen den retoriske teksten befinner seg i og påvirker hva avsenderen kan si for å nå fram. Tvingende omstendigheter inkluderer blant annet: tidspunkt, sted, avsender og publikum og relasjonen mellom dem, fakta, kunnskap om saken/situasjonen, personlige og kulturelle erfaringer, personlig og kulturell holdning, tro eller overbevisning, objekter og medium. Vi kommer ikke inn på alt i like stor grad i denne sammenhengen.

Tidspunktet for talen er viktig. Det er ikke mer enn sju timer siden bilbomba sprengte i Regjeringskvartalet, og idet Stoltenberg starta talen sin, var situasjonen fremdeles svært uoversiktlig. Hvordan gi uttrykk for ro, kontroll og initiativ så kort tid etterpå, og når det fins flere spørsmål enn svar?

Selve saken er en så voldsom tragedie at det gjør det svært vanskelig for Stoltenberg å bevare fatninga. Han både kan og bør vise følelser og medmenneskelighet, men må samtidig vise profesjonalitet, slik at folket har tillit til at han kan ta fornuftige avgjørelser.

Nasjonens tilstand var også viktig. Hele folket var det retoriske publikummet, og de var redde, sjokkerte og sinte. Hvordan trøste og berolige? Hvordan dempe sinnet? Hvordan sørge for at alle føler seg ivaretatt? Hvordan snakke så alle forstår?

To gardister med paradeuniform og skuddsikre vester. En ligger og sikter med gevær. En sitter i skjul. Foto.

Gardister iført paradeuniform og skuddsikre vester holder vakt på Slottsplassen 22. juli 2011.

Mange av faktaene knytta til saken var fremdeles usikre. Hvem hadde utført angrepene? Stod de i sammenheng? Hvor mange var døde? Kunne vi forvente flere angrep? Er vi i stand til å forsvare oss? Statsministeren visste i forkant av talen at dødstalla var mye høyere enn det som ble opplyst offentlig. Hva kunne han si og ikke? Hvordan balansere mellom folkets trang til og behov for informasjon på den ene sida og kravet om at informasjonen er hundre prosent riktig på den andre? Og hva med informasjon som skaper mer frykt, sinne eller sorg? Hvordan unngå det uten å bli beskyldt for å lyve i ettertid?

Talen blir holdt foran journalister og pressefolk. Avsenderen verken ser eller hører de han først og fremst snakker til. Men gjennom skjermen, i kjente omgivelser, kan publikum høre Stoltenberg godt, og de kan se nærbilder av talerens ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Stoltenberg må altså ikke bare tenke gjennom orda han bruker, men også hvordan han framfører dem.

Hender som holder roser i været i rosetoget som ble arrangert i kjølvannet av terrorhandlingene 22. juli 2011. Foto.

Over 200.000 deltok i rosetoget i Oslo tre dager etter terrorangrepet.

Stoltenberg taler primært til det norske folket, og han tar derfor for gitt et felles kulturelt erfaringsgrunnlag og felles bakgrunnskunnskap. Likevel må han være forsiktig med å ta altfor mye for gitt, både fordi det norske folket er sammensatt, og fordi situasjonens alvorlighetsgrad gjør at han ikke kan risikere at noen ikke forstår.

Av andre kulturelle omstendigheter kan vi nevne at Norge har et godt demokrati, at landet er et lite og åpent samfunn, og at vi sjelden (aldri?) har opplevd tragedier som dette. Det legger føringer for hva slags følelser, argumenter og ord avsenderen velger. Stoltenberg viser for eksempel sinne, men ikke aggresjon. Stoltenberg maner til samhold, demokrati og åpenhet heller enn kamp om hevn og nedstenging.

Hvordan påvirka begrensningene og mulighetene i situasjonen Stoltenbergs retorikk? For å svare på det må vi analysere retorikken i selve talen, men det er ei annen oppgave.

Kilde:

Stien, E. (2013). Rette ord til rett tid. En retorisk analyse av Jens Stoltenbergs taler etter terrortragedien i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Masteroppgave, Universitetet i Agder). Henta fra: https://uia.brage.unit.no/uia-xmlui/bitstream/handle/11250/193706/NO-500%202013%20h%C3%B8st%20masteroppgave%20Eline%20Stien.pdf?sequence=1&isAllowed=y. (April 2021)

Sist oppdatert 15.04.2021
Skrevet av Christian Lund

Læringsressurser

Retorikk i bruk