Hopp til innhold
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Hvordan kommunisere når vi ikke har et felles språk?

Innvandrere i Norge er en sammensatt gruppe. Det er store ulikheter, både når det gjelder bakgrunn, hvor lenge de har bodd i landet, og hvilken livssituasjon de har. Norskkunnskapene blant innvandrere er svært varierende. Noen snakker flytende, andre sliter med å forstå og formidle enkle beskjeder.

En kvinne og en mann sitter tett sammen med to gutter på fanget. Alle smiler bredt. Foto.

Innvandrerfamilie i Norge

Norsk som andrespråk

Hvor likt deres eget morsmål er norsk, påvirker hvor raskt innvandrerne lærer seg norsk, i tillegg til skolegang og om de tidligere har erfaring med å lære seg et annet språk. Tilgang til god språkopplæring er selvfølgelig også viktig, og ikke minst muligheten til å praktisere norsk daglig med andre norsktalende.

Når det gjelder barn, ser man ofte at de lærer språk lettere enn voksne, og at de på imponerende måter kan håndtere og sjonglere mellom flere språk på samme tid. Men også barn er avhengige av god opplæring og muligheten til å praktisere språket for å lære det. I familier hvor foreldrene og andre personer i barnets nære omkrets ikke snakker norsk, hender det at barn har lite utviklede norskkunnskaper når de begynner på skolen.

Ettersom det regnes som viktig å beherske norsk for å klare seg godt både på skolen, blant venner og i samfunnet for øvrig, er det iverksatt tiltak som skal stimulere til økte norskkunnskaper fra tidlig alder. Ett eksempel på det er at man har lagt til rette for å få flere minoritetsspråklige barn til å gå i barnehage i førskolealder.

Språklige utfordringer i samspillet

Som barne- og ungdomsarbeider kan du møte barn, unge og foreldre som ikke behersker godt norsk, og hvis du heller ikke deler et annet språk med vedkommende, kan situasjonen være svært frustrerende for begge parter. Beskjeder du sender ut, blir misforstått og feiltolket, på samme tid som at du selv ikke lykkes i å tyde den andres uttrykk. Som den profesjonelle i samhandlingssituasjonen har du et særlig ansvar for å legge til rette for at kommunikasjonen fungerer, og det er situasjonen som bestemmer hvilke tiltak det er aktuelt å iverksette for at dere skal forstå hverandre.

Når den språklige kommunikasjonen er en utfordring, kan det første skrittet være å kartlegge språkkompetansen til den du ønsker å samhandle med. Den enkleste måten å gjøre dette på er å snakke med vedkommende, fortrinnsvis om noe barnet, ungdommen eller forelderen er interessert i. I slike samtaler er det viktig å bruke et tilpasset språk og sørge for at også den andre får prøve å uttrykke seg.

Hvis du som barne- og ungdomsarbeider opplever at språkbeherskelsen hos den andre parten er så begrenset at dere vanskelig kan kommunisere sammen på en likestilt og god måte, er det viktig å skaffe til veie en tolk.

Bruk av tolk

Generelt anbefales det at du bruker en kvalifisert tolk så langt det lar seg gjøre. Fordelene med en kvalifisert tolk er at han eller hun er profesjonell i situasjonen, behersker begge språkene, har taushetsplikt og opplæring som tolk.

Når man har med barn å gjøre, kan man imidlertid se for seg situasjoner hvor det er bedre å bruke personer som barnet kjenner og stoler på, som tolk, i alle fall i en periode. Både foreldre, søsken og venner kan være aktuelle tolker.

Hvis foreldre eller andre i barnets nære omkrets tolker for et barn, er det en fare for at de enten vil skjerme barnet for den informasjonen du gir, eller av ulike grunner lar være å videreformidle til deg den informasjon barnet gir.

Barn bør stort sett ikke fungere som tolk for sine foreldre ettersom det kan sette dem i en vanskelig situasjon. De kan få tilgang på informasjon som ikke er ment for dem, og de kan føle at de har et ansvar for å vurdere hva som skal videreformidles og ikke.

I noen tilfeller er det ikke mulig å skaffe tolk. Da må vi forsøke å gjøre det beste ut av den aktuelle situasjonen, også når den språklige kommunikasjonen er svært vanskelig. Et viktig råd i disse situasjonene er å snakke sakte og å modifisere språket slik at samtalepartneren får en best mulig forutsetning for å forstå hva som blir sagt. Det vil si at du prøver å bruke ord du tror samtalepartneren forstår, og at du eventuelt unngår å bruke dialekt. I samtaler som dette er det viktig å lete etter tegn til forståelse hos den andre, å gi tydelig uttrykk for hva man selv forstår og ikke forstår av den andres beskjeder, og å sørge for at vedkommende gjentar eventuelle viktige beskjeder med egne ord.

En voksen kvinne hjelper ei jente med å balansere på en stokk. Foto.

Ulike kommunikasjonsmetoder

Når verbal kommunikasjon svikter, kan kroppsspråk være svært nyttig. Med ansiktsuttrykk, stemmebruk, håndbevegelser og eventuelt miming kan vi gjøre kommunikasjon mulig, og mange ganger kan vi også løse potensielle misforståelser slik. På samme tid er det viktig å være bevisst på at det også i ikke-verbal kommunikasjon finnes kilder til misforståelser, blant annet som følge av kulturelle forskjeller på hvordan man bruker kroppsspråk – og forskjeller på hva de ulike ikke-verbale signalene betyr.

Å ikke beherske et språk kan gjøre en maktesløs, oppgitt og fortvilet, og det er lett å føle seg underlegen. Det er viktig at du som behersker språket, er bevisst på dette, og sørger for ikke å snakke ovenfra og ned, men alltid med den andre. Vær tålmodig og vis tydelig at du ikke bebreider den andre for den vanskelige kommunikasjonen. Ettersom relasjonen mellom voksen og barn fra før ikke er likestilt, kan asymmetrien bli veldig stor når det i tillegg er kommunikasjonsproblemer. Dette skaper dårlige forutsetninger for tillit og trivsel.

En måte å motvirke dette på er at du i samhandlingssituasjonene fysisk går ned på barnets nivå, for eksempel ved å sette deg ned på gulvet, og at du lar barnet gjøre noe det kan, som du ikke behersker. Det kan for eksempel være en sang på eget språk, en lek eller lignende. Slik får du rollen som uforstående og inkompetent, mens barnet er eksperten.

Skap trygghet og vær vennlig

Ferdigheter i norsk regnes som sentralt for kunne delta fullverdig i det norske samfunnet. Når man ikke behersker norsk, blir samhandling med andre vanskelig, enkle oppgaver blir uoverkommelige, og man kan oppleve å bli utestengt fra enkelte samfunnsarenaer. Dette er også en årsak til at norskopplæring stadig er et høyt prioritert område i integreringsarbeidet.

For barn kan det også oppleves som skremmende å ikke forstå det som blir sagt. Lyder og stemmer som ikke gir mening, virker gjerne skumlere og strengere enn når man forstår hva som blir sagt. For å motvirke slik potensiell usikkerhet og frykt er det viktig å forsøke å skape trygghet på andre måter, for eksempel ved å la barnet eller ungdommen ha med seg en person de kjenner, eller eventuelt en leke. Du som voksenperson har språket i din makt, og det er viktig å skape trygghet ved å tydelig vise at du er vennlig innstilt.

Utfordringer til deg

  1. Hvorfor varierer norskkunnskapene blant innvandrere?
  2. Hvorfor er det så viktig at barn lærer seg norsk godt?
  3. Hvilke tiltak kan settes i verk for at barn med et annet morsmål lettere skal lære norsk?
  4. Hvilke utfordringer kan du som barne- og ungdomsarbeider møte dersom barn og foreldre ikke behersker norsk?
  5. I hvilke situasjoner er det naturlig å bruke tolk?
  6. Hvem bør brukes som tolk?
  7. Hvordan kan du motvirke at barn opplever frykt og ubehag når de ikke forstår språket?
Sist oppdatert 18.05.2021
Skrevet av Guro Korsnes Kristensen, Guri Bente Hårberg og Gro Nedberg Grønlid

Læringsressurser

Kommunikasjon

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?

Fagstoff

Oppgaver og aktiviteter

Ekstern læringsressurs