Komiteen som utarbeidet Verdenserklæringen om menneskerettigheter, besto av medlemmer fra alle kontinenter bortsett fra Australia, og alle FNs 193 medlemsland har nå sluttet seg til denne erklæringen. Menneskerettighetene har i 2016 støtte fra så å si alle land, enten ved at de har sluttet seg til menneskerettighetskonvensjonene, eller ved at de ikke lenger står for en offisiell kritikk av dem. Menneskerettighetene er med tiden blitt anerkjent over hele verden som universelle. Dette kom også til uttrykk under verdenskonferansen om menneskerettigheter i 1993, da alle landene sa seg enige i at menneskerettighetene er universelle.
Likevel kan man hevde at menneskerettighetene er et produkt av vestlig tenkning. Fra et kulturelt perspektiv er vi i Vesten svært opptatt av individets rettigheter, mens tradisjonell afrikansk tenkning legger vekt på den enkeltes plikt overfor samfunnet eller gruppen. Også i asiatiske land har samfunn og plikter tradisjonelt vært viktigere enn individets rettigheter.
En annen type debatt om menneskerettighetene har handlet om hvilke menneskerettigheter som er viktigst. Vestlige land har hatt en tendens til å mene at de sivile og politiske rettighetene er de viktigste. I Norge forbindes menneskerettigheter ofte med ytringsfrihet, stemmerett og retten til å tro på det du vil. Mange utviklingsland og tidligere kommunistregimer har ment at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene burde prioriteres først. Tilgang til mat og vann, skole og legehjelp er eksempler på slike rettigheter. Behovet for å legge vekt på det ene eller det andre har ofte hatt ideologiske og politiske forklaringer, og ble delvis formet av tenkningen under den kalde krigen. Det er likevel slik at det eksisterer stor enighet om at menneskerettighetene ikke bare gjelder for alle og overalt, men at de også er udelelige og avhengig av hverandre.