Den mest kjente markedsøkonomien finnes nok i USA, men den er langt fra rendyrket. På den andre fløyen finner vi de sosialistiske eller kommunistiske systemene, men dem blir det stadig færre av. For å forstå begrepet blandingsøkonomi må vi først se på noen kjennetegn ved planøkonomi og markedsøkonomi.

Planøkonomi – den dominerende staten

Vi skal nå se på noen kjennetegn ved et ekstremt planøkonomisk system.

I en planøkonomi griper staten inn på alle nivåer og fordeler goder og byrder i samfunnet.
I en planøkonomi eier staten de viktigste produksjonsmidlene i samfunnet.
I en planøkonomi er produksjon og salg av varer og tjenester styrt av staten.
I en planøkonomi er alle garantert arbeid.

Markedsøkonomi – den svake nattvekterstaten

I en markedsøkonomi er staten lite aktiv og blander seg i liten grad inn i fordeling av goder og byrder i samfunnet.
I en markedsøkonomi eier private produksjonsmidlene, det vil si fabrikker, banker, sjukehus og så videre.
I en markedsøkonomi er produksjon av varer og tjenester regulert av de behovene som markedet har (markedsstyrt).
I en markedsøkonomi er utsikten til å skaffe seg arbeid styrt av tilbud og etterspørsel (markedsstyrt).

Blandingsøkonomi – mellom plan og marked

Det norske blandingsøkonomiske systemet henter elementer både fra plan- og markedsøkonomi. Her følger noen kjennetegn fra vårt norske økonomiske system:

Fordeling av goder og byrder

Staten gjør seg til en viss grad gjeldende i fordeling av goder og byrder i samfunnet, blant annet gjennom lovgiving og skatte- og avgiftspolitikken. Flere organisasjoner forhandler med staten om fordeling av goder og byrder. Bondeorganisasjonene forhandler med staten om statstilskudd for å gjøre det mindre byrdefullt å produsere landbruksprodukter i Norge.

Produksjonsmidlene

Private eier store deler av produksjonsmidlene, men staten, fylkene og kommunene eier også bedrifter. I Norge blir det imidlertid nå mer vanlig at staten gjør bedriftene sine om til aksjeselskaper, men sitter med aksjemajoriteten (mer enn 50 % av aksjene). Tenk over hvem som for eksempel eier banker og forsikringsselskap, fabrikker, butikker, jord, skog, sjukehus, skoler og kommunikasjonsmidler.

Produksjon og salg

Produksjon og salg er i stor grad styrt av tilbud og etterspørsel, men staten griper inn med lovgiving. Her følger eksempler på slik lovgiving:

Arbeidsmiljøloven regulerer produksjonsmiljøet i bedriftene og sikrer arbeidstakernes retter.
Markedsføringsloven sikrer forbrukeren mot utilbørlig markedsføring.
Offentlig produktkontroll kan blant annet sette forbud mot produksjon og salg av helsefarlige produkt.
Kjøpsloven regulerer forhold mellom kjøper og selger.
Staten griper også inn og sørger for at prisen på skadelige produkter, som alkohol og tobakk, ikke utelukkende er styrt av markedet. Samtidig må staten sikre at vi har en minimumsproduksjon i Norge i tilfelle krig eller andre katastrofer.

Forhandlingsøkonomi

Lønnsfastsettelsen skjer for det meste ved forhandlinger mellom de som selger (arbeidstakere) og de som kjøper arbeid (arbeidsgivere). Staten kan imidlertid gripe inn når partene i arbeidslivet forhandler, eksempelvis med tvungen lønnsnemnd. Flere organisasjoner forhandler også med staten. Som vi har sett, forhandler staten med bøndene for å sikre at matvarer ikke blir for dyre, samt at matvareproduksjonen skal skje i hele landet. Dette siste har også å gjøre med distriktsutbygging og beredskapspolitikk.

Offentlig og privat sektor

Vi ser her at næringslivet i Norge kan deles i to deler eller sektorer – offentlig og privat sektor.

Offentlig sektor har tradisjonelt vært oppfattet som virksomheter hvor staten, fylkeskommuner eller kommuner er eier og arbeidsgiver. Offentlig sektor står for vel 16 % av BNP (bruttonasjonalprodukt – BNP – er her verdien av de varer og tjenester som blir produsert i løpet av et år i «Fastlands-Norge»).
Privat sektor er da resten av næringslivet: private industribedrifter, jordbruk, fiske, handelsbedrifter, private banker og så videre.

Introduksjon